Kunnskapsløftet som ble brutt

De fleste av oss vet godt hva det dreier seg om. Kunnskapsløftet. Regjeringens hjertebarn; og som vi alle vet, kjært barn har mange navn.
Navnet i seg selv er faktisk så artig at det kan bety to ting. Det ene er et fysisk løft, for å symbolisere at de skal løfte den norske skolen opp på et nivå verden ikke har sett siden 1950-tallet. Det andre er et løfte om en bedre skole. Et løfte om at alle elever i Norge skal fylle hodene sine med kunnskap om trigonometri, annengradsligninger og cosinus-setningen. Norsk, engelsk og diverse andre språk er det derimot ikke så farlig med.

Som elev på videregående som akkurat har gjort fagvalget for neste år, merker jeg en stadig voksende misnøye blant elever som ikke har noen intensjoner om å velge realfag. Slik tingene er nå, blir man belønnet - og det godt - for å velge vanskeligere matte eller bilogi, for eksempel. Det er fastitfagene som står høyt i kurs i dag, fagene der elevene blir fortalt hva de skal komme fram til og hvordan de skal komme fram til nøyaktig det svaret, og hverken mer eller mindre.
Samfunnsfagene (og språkfagene) blir underprioritert. Fagene der man må tenke selv. Hvorfor det? Fordi regjeringen og høyresida vil ha flere forskere here i landet? Nei. Nå skal jeg fortelle deg den sjokkerende sannheten.

Sannheten er nemlig at det hele er en stor konspirasjon fra våre politikeres side. Deres hemmelige plan er å gjøre Norges elever til en gjeng hjernedøde gjøker som prioriterer bensinpriser foran sykehus og døende barn i Afrika. Ved å frata elevene evnen til å tenke kritisk håper de å få gjennomslag for politikken sin i de tusen hjem. Foreløopig ser det dessverre ut til å fungere ganske bra (dette så man også i generasjonen som gikk på skolen på 50-tallet, husk at det er disse menneskene som kjøper seg villa i Spania og så vidt kan bestille øl på engelsk).
Men, vi må ikke glemme at at etter revolusjonen, da blir det andre boller.

Nå er det jul igjen!

Det er desember. Gatene er dekket av snø (i hvertfall noen timer på morgenen), Karl Johan ser ut som et eneste stort juletre og stressede mennesker på etterskudd i julehandelen løper rundt på alle gatehjørner.

Denne julen vil nordmenn bruke nesten 40 millioner kroner på julegaver.

Bare tanken på hva disse pengene kunne benyttes til i andre deler av verden, gjør at jeg får vondt i magen. Det er så jeg får dårlig samvittighet for å nynne med på "Bjelleklang" på radioen.

For samme hva jeg skulle ønske elsker jeg julen. Jeg liker stemningen i desember, den koselige familiestemningen, forventningen. Juletre som drysser, julesanger, julekalender og pepperkaker. Desember blir ikke helt det samme uten Grevinnen og Hovmesteren eller julemarsipan.

Jeg er ganske konservativ når det gjelder julen. Det er en tid for familien. På julaften skal man holde seg hjemme, sånn er det bare. Det er dagen for "3 nøtter til Askepott", elleville småbarn, julegaver og - selvfølgelig - julematen. Det er utrolig hvor godt medisterpølse og ribbe kan smake akkurat den dagen. Eller julebrus for den saks skyld.
Jeg nynner med på Sonjas sang til Julestjernen, drar på juleshopping med vennene mine og hører julesanger mens jeg hjelper til med å pynte treet lille julaften.

Det kan godt være det er vanskelig å få tak i meg i julen. Jeg er ofte i en konstant boble av julelykke som virker irriterende på andre mennesker. Noen ganger begynner jeg allerede i november: Jeg får nissedilla, fester dorullnisser jeg lagde på barneskolen og julekort overalt der det er plass. Raider limewire etter julesanger, pakker julegaver. I fjor gikk jeg glipp av pepperkakebakingen. Det var faktisk nesten litt trist, føltes som om jeg var i ferd med å gi slipp på en tradisjon jeg har overholdt siden jeg var liten.

Det er vel der kjernen til min julemania ligger: Et forsøk på å holde fast på barndommen og det uskyldige i julen. Et forsøk på å gjenoppleve gleden fra da jeg var liten, spenningen i det jeg åpnet den største julegaven. En tid uten bekymringer.

Julen er i forandring. Hvit jul er ikke lenger noen garanti. Jeg sitter ikke lenger hjemme på nyttårsaften, flere og flere dager i julen blir mer en dag for å ha det gøy og være med venner enn familie. Kanskje jeg prøver å overkompansere på dager som julaften, da er det ingenting som kan få meg ut av huset.

Jeg er i en overgangsfase. Jeg slipper det verste stresset med julen, juleselskap som skal organiseres og pakker til utallige tusen som skal pakkes inn, eller å huske å sende julekort til alle de jeg fikk av i fjor. Jeg er heller ikke så liten at julen er en tid for å bli dullet med og stappe i seg sjokolade, marsipan og pepperkaker til jeg blir kvalm. Men julen er fortsatt en tid for hygge og latskap (hvertfall for min del, hehe), det er en perfekt anledning til å spise julemat så jeg legger på seg et par kilo - alle gjør det jo likevel.

I dag begynner "Nissene på Låven". Jeg har skrevet ønskeliste og planlagt julegaver og juleverksted med venninnene mine og lastet ned julesanger fra nettet.

Jeg og en av mine beste venner (som er omtrent like julegal som meg,) har allerede hatt en lengre telefonsamtale om hvordan NRK ødelegger julen ved å sende noe så dustete som "Barnas Superjul". TV2 har bestemt seg for å sende Olsenbanden Jr.-kalenderen igjen.

Vi mimret tilbake til "Blånissene" og "Amalies Jul" eller til og med "Jul i Skomakergata".

Det er jul i alle kanaler - og fristelsen er for stor. Jeg innrømmer at jeg svikter verdens fattige litt i jula. Jeg vet at det jeg holder på med er galt, det er galt å glede seg til kjøpefesten eller å fråtse i mat og godteri.

Men det er jo jul!

Lenge siden sist

Det begynner å bli skremmende lenge siden jeg har oppdatert denne bloggen. Det har mye å gjøre med forberedelse til heldagsprøver (helvetesuka er endelig ferdig i dag) og generelt mye å gjøre. Det er mye rart man kan skrive om - FrP har nemlig klart å gjøre seg selv til idioter (igjen) ved at en av deres politikere, da han hørte at Obiora sto omtalt som neger i politiets interne logger, presterte å svare at "han var jo neger."
Jaggu bra de største partiene våre inneholder mange kloke hoder. Lover godt for fremtiden.

Dette ble en veldig kort post, men jeg klarer meg ikke altfor lenge uten å publisere livet mitt, så det kommer nok en lengre post snart.

Et utrolig lite velvalgt tidspunkt å bli syk på!

Ja, der har du det igjen. Noe som nesten er blitt en av mine spesialiteter: Obskure Harry Potter-sitater. Jeg er nemlig ganske flink til å rote rundt i hodet og finne et sitat som passer til situasjonen. Sånn som nå. Dette VAR helt klart et utrolig lite velvalgt tidspunt å bli syk på. Kræsjet med prøve, fagmøte og sosialkomite-organiserte events. Hvor i helvete er Harry Potter-sitatet? Det er i tittelen. Lupus sier nemlig dette en eller annen gang i løpet av treern, i forbindelse med sitt månedlige problem da han må være borte fra undervisningen av åpenbare grunner. Tror faktisk det er helt i slutten av et kapittel, evt. et avsnitt.
Sånne ting husker jeg hele tiden. Tyder vel på at jeg har lest de bøkene LITT mange ganger. ;)
Men det er faktisk utrolig morsomt, å dra opp sånne sitater og så se om noen faktisk tar referansen. Det er det få som gjør.

Jeg blogger mest av alt fordi jeg er syk og nærmest kjeder meg. Og fordi jeg føler at denne bloggen trenger en oppdatering. Jeg er en av disse rare personene som syns det kan være veldig deilig å være borte fra skolen èn dag, men to...? Skolen holder litt orden på livet mitt. Ting jeg skal gjøre må jeg planlegge ut fra skolen; ut fra når jeg slutter og hvor mye lekser jeg har. Det gir meg - merkelig nok - en slags form for trygghet.

Så her sitter jeg og drikker solhatt (som jeg fant ut at faktisk inneholder 50% alkohol - og dette serverer man barna sine), og c-vitaminer mens jeg pliktskyldigst leser litt i franskboka, men mest av alt ser jeg på gamle episoder av "Law and Order SVU" eller andre tv-serier jeg har funnet. Det er sånn det blir, når man får en fridag her og der.

VIF på vei mot toppen?

God gammal traddisjon?

I dag kunne det norske folk lese i alle landets største aviser at Martin Andresen har signert kontrakt og nå er spillende manager for Vålerenga.
Personlig ble denne beskjeden tatt i mot med blandede følelser.
Jeg og pappa har diskutert dette en del i det siste: Er det et svik mot klubbens tradisjoner, eller en nødvendig fornyelse?
Det er ingen tvil om at VIF kunne ha gått av Martin Andresen, mener jeg. Pappa mener derimot at han er en klyse som er alt VIF ikke liker, og at han derfor ikke bør bli trener.
Jeg skjønner veldig godt hva han mener. VG illustrerte dette ganske bra i denne artikkelen der det er et bilde av Martin Andresen i VIF-genser, med bildeskriften "østkantgutt?"

Og det er der det ligger. VIF har alltid vært "klubben med det store hjertet", og derfor mener jeg - personlig - at Andresen burde tas imot i klubben. Samtidig, noen ville nok si - spesielt de som husker da VIF for alvor var et arbeiderlag og da østkanten og vestkanten ikke var i ferd med å smelte sammen - at han ikke hører til. "La ham bli i Stabæk," sa pappa. Klubben Andresen spilte i før han dro til Bergen. Stabæk, sosselaget fra Bærum. Det er der Andresen hører til.
Det er paradoksalt at VIF's hjemmestadion for tiden ligger på vestkanten. Det er også paradoksalt at VIF's nye manager er en vestkantklyse av dimensjoner.
Derfor, jeg skal gi ham en sjanse. For mine egne prinsippers skyld. Men innerst inne er jeg nok litt skuffet likevel.

Fordommer

Rasisme, sjåvinisme, homofobi... Hele grunnmuren i samfunnet vårt er bygget opp av fordommer. Fordommer har ført til kriger, at land har kjempet mot hverandre, at sivilisasjoner har falt og at nye har blitt dannet. Det har ført til fattigdom, frykt, kriminalitet... Rettere sagt, det er mer enn vi tror som blir påvirket av fordommer. Tenk på andre verdenskrig. Tenk på apartheid og slaveriet.
Tenk hvor mange som har slåss og hatet på grunn av fordommer. Fordommer mot svarte, hvite, kristne, ateister, homofile, bifile, gamle mennesker, amerikanere, tyskere...
Tenk på drapet på Benjamin som rystet Norge for flere år siden. Tenk på Obiora.
Det er altfor mange som har dødd på grunn av våre fordommer, alt for mange som hater hverandre på grunn av faktorer man ikke kan styre selv.

De fleste av oss har fordommer, enten vi innrømmer det eller ikke. Vi kan selvfølgelig si at vi er veldig åpne eller tolerante personer, men vi vil alltid ha fordommer, akkurat som alle andre. Mange vil kanskje si at det er en naturlig del av menneskets natur. Derfor har jeg bestemt meg for å være helt ærlig og straight forward, jeg skal nemlig innrømme fordommene mine først som sist. Her kommer de:

Kristne mennesker som prøver å prakke religionen sin på andre mennesker, som hater homofile og demonstrerer utenfor abortklinikker. Spesielt kristne amerikanere som møter opp i begravelsen til en homofil person for å deklamere at denne personen kommer til helvete. Religion er for meg synonymt med intoleranse og sneversynthet. (Denne fordommen blir svakere fordi jeg får stadig flere religiøse venner, som viser seg å være helt vanlige mennesker!)

Folk fra vestkanten. Unnskyld, Tora&Marit, men dere er fortsatt unntaket snarere enn regelen for meg. Folk fra vestkanten er nemlig rike, snobbete og overlegne. De stemmer på Høyre og går i dyre boblejakker. De tør ikke bevege seg utenfor Bogstadveien, og skuler stygt på innvandrere som måtte våge seg inn i deres sone. Alle sammen har fete bankbøker, snuslepper, studentbevis fra BI og fordommer mot mennesker som skiller seg ut fra deres ideelle A4-verden. Og så heier de på Lyn, selvfølgelig. Ganske høy snylte på skatten-faktor.

Frp-ere, disse her er like ofte fra østkanten som vestkanten. De har gammeldagse holdninger når det gjelder innvandring, skole og likestilling, og vil gjerne bringe gamlelandet (siden de bor i Spania året rundt) tilbake til 50-tallet. Forvent snuskete og hemmelige kontoer i Sveits.
Frp-ere liker heller ikke homofile eller innvandrere, og de mener helst at miljøvern, det er noe sosialister får pusle med. Selv har de viktigere ting å tenke på - som bensinpriser, for eksempel.

Amerikanere. De er feite, late og unitelligente. Har ingenting imot å bruke bilen for å kjøre til den nærmeste McDonald's-restauranten, som ligger 2 km fra huset deres. De er republikanere og meget konservative, gjerne kristne også. De er glad i krig og soldater og er stolte over at barna deres er i Irak (evt. Afghanistan) og dreper sivile mennesker. Som Frp-erne her i Norge liker de ikke miljøvern. I deres verden eksisterer ikke global oppvarming.

DEN tiden på året igjen...

Omsider er den kommet igjen. Dagen mange foreldre gruer seg til i ukesvis, mens de hamstrer godteri og kjøper heksekostymer til barna sine.

31. oktober. Halloween. Dagen da småunger kler seg ut og viser hvilke monstre de virkelig er - på innsiden. De har nemlig ingen skrupler i sin jakt på godteri. De fleste av oss har vel hørt skrekkhistorier om folk som har fått postkassa nedgriset med hundebæsj eller egg kastet mot kjøkkenvinduet.

Hvor mye sannhet det er i disse historiene kan man spekulere i, men faktum er at Halloween er dagen da drittunger virkelig har muligheten til å briljere. Alt er lov, og den med størst godteripose etter endt tur blir den store helten i nabolaget.

Det er dagen med konstant ringing på døra og barn som ikke slår seg til ro med en mandarin og et par Smil - neida, her er det masse godteri som skal til. Ikke hjelper det en gang å skru av alt lys, trekke for gardinene og late som at man ikke er hjemme. De små beistene oppdager nok at du er der. Og når de begynner å banke på døra di og rope "trick or treat", da er det lurt å ha godteriet klart. Ellers får man svi for det i ettertid. Og det er ikke noe sjakktrekk å belære barna om kommersielle tradisjoner fra USA og kapitalmakten - godteri skal de ha.

Så det er bare å ta fram en hel haug med godteri, og smilende åpne døra og dele ut til alle de små monsterbarna. "Nei, så fine dere var! Jeg blir nesten redd!" Sier man mens man later som at man ikke kjenner igjen nabobarna. Og når det endelig er over, og godterilageret er ribbet, så er det bare å begynne å grue seg til julebukksesongen og falsktsyngende barn.

Feilskritt for Fremskrittspartiet - del 3

I det siste har det dukket opp problem etter problem for Fremskrittspartiet.
I dag kan VG fortelle at en FrP-politiker har tråkket i salaten nok en gang.

Frp-politiker dømt til fengsel for dopsalg

En politiker i Fredrikstad FrP er nemlig dømt til fengsel for oppbevaring og salg av dopmidler.

I følge politiet har de beslaglagt 1538 efedrintabletter i tillegg til flere tusen andre piller og preparater.

Han har i Fredrikstad tingrett dømt til ett år og fire måneders fengsel, seks måneder av den betinget med en prøvetid på to år.

Partiet skal visstnok vurdere hans fremtid innenfor politikken.

Jeg syns ikke dette burde vurderes, det er ingen tvil om at de ikke kan beholde denne mannen i partiet. Bare det at de tydeligvis må vurdere om de skal gi ham sparken eller beholde ham sier jo litt om partiet og deres holdninger.

Hadde det vært for eksempel en somalier som hadde blitt tatt med dette dopet hadde de uten tvil krevd utkastelse fra landet. Forskjellsbehandling, anyone?

I tillegg har ordføreren i Fredrikstad også vært i hardt vær denne uka. Et bilde av henne i Bandidos-genser florerer på nettet. Men det er absolutt ingen tvil om at dette bildet er manipulert, hvis man ser på halsen, så for en gangs skyld har FrP blitt beskyldt for noe de ikke har gjort.

Fredrikstad er ikke den eneste byen der FrP har slitt i det siste.

I Bergen har nemlig en byråd fra partiet sammenlignet innvandrere med hunder.

"Vi må sørge for at de som er her blir integrert på en skikkelig måte. Det inkluderer opplæring i både språk og hvordan vårt samfunn fungerer. Det handler om grensesetting, og er ikke annerledes enn å oppdra barn eller hunder," sa han i et intervju med Åsane Tidende.

Senere utdypet han uttalelsen ovenfor Dagbladet:

"Både innvandrere, barn og hunder må lære seg å tilpasse seg samfunnet rundt dem," sa Frp-politikeren.

Senere har han beklaget uttalelsen, etter at mange mennesker hadde gitt uttrykk for at de følte seg støtt av dette. I følge ham selv føler han seg misoppfattet og mener at han har blitt tillagt holdninger han ikke har. Bergen har på tross av all kritikken valgt å la ham bli i byrådet - siden det er menneskelig å feile. SOS rasisme og KrF er sjokkerte over uttalelsen.

Jeg følte meg også rimelig provosert av denne uttalelsen. Likevel, er enig i at de burde gi ham en sjanse til og la ham få bli i byrådet. Kjenner jeg FrP rett, blir det nok så mange blundere i løpet av perioden at de får rikelig med anledninger til å sparke byråder.

FrP-byråd mener integrering er som hundeoppdragelse

Feilskritt for Fremskrittspartiet - del 2

Etter en høst med skatteunderslag og diskusjon rundt boka til en viss Carl Ivar, skulle man tro at det skulle bli ganske stille rundt Fremskrittspartiet. Men langt i fra. I går dukket det nemlig ennå en pikant sak opp fr FrP-kanten. La meg bare sitere fra Dagbladets nettsider:

(Dagbladet.no): Fremskrittspartiets kommunestyrerepresentant
Thomas Amundsen i Nord-Odal syntes han hadde et så gøyalt video-opptak med
partikollega Robert Gruben at han ville dele det med andre odøler og resten
av
verden på Youtube.

Den minuttlange videosnutten «Runkare» har skapt sterke
reaksjoner lokalt
de fire månedene den har ligget ute på Youtube. I går ble den
fjernet fra
nettstedet etter at avisa Glåmdalen begynte
å undersøke saken.

Opptakene av Gruben (20) som onanerer foran flere russ
med buksene
nede på anklene, ble gjort natt til 17. mai i år.

- Det hele var
uskyldig moro, og vi har ledd mye av opptaket, sier
Gruben til Glåmdalen.
Han er kasserer i Nord-Odal Frp, og innrømmer at det
ikke er første gang han lar
buksene falle i offentlighet.

Månedens tv-serie: Veronica Mars

OK, jeg skal herved starte med noe nytt. Nemlig å anbefale geniale tv-serier. Først ut er Veronica Mars.

Du har sikkert hørt om konseptet: En tenåringsjente fra California som jobber som privatdetektiv. Hva er dette, en moderne versjon av Nancy Drew?
Nei. Veronica Mars har nemlig alt Nancy Drew mangler: Ironi, sarkasme, masse referanser og, kanskje aller viktigst, et interessant plot. Kristen Bell, som spiller Veronica Mars herself, gjør en fantastisk jobb som hovedrolleinnhaveren. Før jeg forteller mer om serien, burde jeg vel forklare i korte trekk hvordan serien starter.

Veronica Mars lever et godt liv i Neptune, California. Faren hennes har god inntekt som byens sheriff, moren hennes er vakker og elsker henne mer enn noe annet i verden, hun har kjæreste og en skokk med venner. Med andre ord: Veronica er en populær jente.

Alt endres den dagen Veronicas beste venn, Lily Kane, blir funnet drept.

Lily; Veronicas beste venninne; var søsteren til Veronicas kjæreste (Duncan Kane) som naturlig nok trenger litt tid etter drapet.

Faren til Veronica - som sheriff - tror Lilys egen far står bak det grusomme drapet.

Veronicas venner er sjokkert over hans mistanker; og gir Veronica et valg: Dem - eller faren.

Hun velger å ta farens side.

Hans valg (og hennes støtte) får alvorlige følger for dem begge. Faren mister jobben, kona går fra ham, mens hele livet til Veronica rakner. Mennesker hun trodde var hennes venner dolker henne i ryggen. Det topper seg da Veronica blir dopet ned og voldtatt på en fest ikke lenge etter drapet. Men Veronica er en sterk jente; og hun bestemmer seg for to ting: Å la livet gå videre. Og å finne sannheten om hva som skjedde med Lily.

Dette kan ved første øyekast se ut som en hvilken som helst annen tenåringsserie med en pen blondine i hovedrollen, men det er den ikke. Handlingen er dypere enn som så. I tillegg er serien - spesielt gjennom Veronica - breddfull med sarkasme, galgenhumor og ironi, noe som fører til mange morsomme øyeblikk og kommentarer. Veronica er en jente som nekter å gi opp, og dette pågangsmotet gjør at en blir dratt inn i hennes verden.
I tillegg er det veldig mange referanser til tv-serier, filmer og musikk som man ikke alltid tar med en gang. Disse tilsynelatende tilfeldige kommentarene gis ny mening ettersom man finner ut av disse referansene.

Veronica er en intelligent jente, ikke en overfladisk bimbo. Hun er politisk engasjert, og det er engasjementet hennes og den brennende viljen til å avdekke sannheten som driver historien framover.

Hun er veldig moden for alderen, hun skal vel være rundt 16 år når serien starter, og de av oss som er på den alderen kan kjenne oss igjen i henne som person, og også noe av det hun har opplevd. Historien fortelles gjennom Veronicas perspektiv. Det er interessant å se hvordan historien utvikler seg fordi Veronica plutselig lærer noe nytt om en person hun trodde hun visste alt om.

Veronica finner også ut hvem som voldtok henne, men dette skjer ikke før i sesong 2, og da i det som mange vil omtale som seriens beste episode noen sinne.

Denne tv-serien appellerer like mye til gutter som jenter. Veronica er beintøff, og det samme er karakterene rundt henne. Du har de klassiske birollene, rike, bortskjemte 09-bitcher og en hel haug med sossete surfegutter, men de er ikke de viktigste i Veronicas liv lenger. Som Veronica selv sier i den aller første episoden, "It doesn't matter now. I'm not that girl anymore."


Veronica har kanskje blitt så tøff fordi hun har blitt sviktet, hun har bygd opp et slags sarkastisk skjold mot verden. Hun stråler av selvtillit og energi utad, men noen av de beste skuespillerprestasjonene og også de beste øyeblikkene i serien er Veronica i mer følsomme øyeblikk. (Som da hun, ved en anledning, gråter alene i dusjen i sesong tre.)

Hun har et sterkt forhold til faren sin, de respekterer hverandre som likeverdige, og han er den eneste Veronica har etter at moren dro. I den første episoden møter hun Wallace som blir en viktig venn for Veronica. Andre personer, uten å nevne navn, blir etterhvert interessante for Veronica både som romanser og venner.

Og dette er seriens absolutte styrke.

Relasjonene mellom mennesker. Man kan ikke annet enn å bli revet med av Veronica, av hennes opprivende historie og; selv om hun nekter å innrømme det, innerst inne hennes naive drøm om at foreldrene en gang skal bli sammen igjen.

For serien handler i stor grad om å ta seg opp igjen etter et nederlag. Hvordan du kan takle tap og tragedier. Å leve sitt eget liv.

"Veronica: Tragedy blows through your life like a tornado, uprooting everything, creating chaos. You wait for the dust to settle, and then you choose. You can live in the wreckage and pretend it's still the mansion you remember. Or you can crawl from the rubble and slowly rebuild."

Kjære Oslo

Lille Oslo er en egen planet
alle gatene forskjellige land.
Hvert strøk en verdensdel
og vi suser avgårde alle mann.


Folk utenfor Oslo er stolte av byene sine. De elsker bygda med fiskesnekker og svaberg. De er stolte av dialekten og tradisjonene sine.
Mens vi, her i Oslo, vi har ikke lov til å være glad i byen vår. Hvis vi er det, er vi nemlig både blærete og overlegne. Nei, uff, i Oslo er alle bare kriminelle og slemme mot hverandre.
Dette er dessverre ikke en spesiell bondsk blogg. Jeg innrømmer det først som sist, selv om enkelte nok blir sjokkerte: Jeg elsker Oslo.

Ja, det er helt sant. Jeg gjør faktisk det.
Hva er det å elske med Oslo, spør du, litt hånlig. Det er så mye.
Det er atmosfæren, følelsen av å høre til et sted. Det er å spise indisk tandoori på Grønland midt på natten. Det er juledekorasjonene på Karl Johan, da paradegata vår blir forvandlet til lysende lanterner. Det er den siste bussen hjem, piknik i Frognerparken og bading på Frognerbadet.
Det er amatørartister på Egertorget, kjendiser på Theatercaféen og smilende mennesker i Slottsparken. Det er blikkstille vann på Groruddammen, festing på Trollvann og demonstrasjoner på Youngstorget.
Det er Freia-uret, kinotur på Saga, stillhet blant hyllene på Deichman og loppemarked på Tonsenhagen skole.
Det er joggeturer rundt Sognsvann, skiturer i marka med gode venner og boller på Lilloseter.
Det er barnetog i byen 17. mai, minner om skrubbsår og wienerpølser.
Det er aking i korketrekkeren, iskrem på Akershus festning og badeturer til Langøyene.
Det er kaféer på Grunerløkka, padling i Akerselva, restauranter i sentrum og fotballkamper på Ullevål.
Men mest av alt er det menneskene.
Det er følelsen av at man kan være seg selv, uten å oppleve at folk snakker om hvordan du lever livet ditt. Muligheten til å være alene, men samtidig en del av noe.

I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv.
En pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongensgate. Lyset skifter gult.
Og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorget står et par og snakker nokså stille.
Den svarte hvite Volvo'n har de sett
.Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken.
Og Freia-uret blinker: kvart på ett.

God natt, kjære Oslo! God natt. God natt.
God natt, kjære Oslo! Sov godt i natt.

Vi har så mye mangfold her i Oslo.
Afrikanere, indere, nordmenn, polakker, svensker, rumenere, tyrkere, russere, amerikanere og kinesere.
Kristne, muslimer, buddhister, hinduister, humanister, ateister.
Homofile, heterofile, bifile, transseksuelle.
Det er disse menneskene som gjør Oslo så fantastisk. Alle menneskene. Småbarna, pensjonistene, ungdommene. Alle sammen med det til felles at de bor i Norges hovedstad.
Det er dette sydende livet som gjør Oslo så spesiell.

Ennå smiler månen
Mellom blokkene på Enerhaugen
Tida er det ingen som kan snu
Pstgirobygget lyser mer enn
tusen stjerner
elva renner fortsatt grå
under Vaterlands bru

Så; dere som skryter av hjembygda deres, av hvor vakker dalen dere bor i er om våren, av fiskemulighetene i fjorden; la meg skryte av husene på Kampen, av ferjeturer til Hovedøya og susingen i trærne i Groruddalen. Fuglesangen utenfor vinduet.
For mange utenforstående er det umulig å innse dette Oslo-hysteriet. De skjønner ikke vår lidenskap for henholdsvis Lyn eller Vålerenga, hva som er så fantastisk med å bo midt i byen, eller for den sags skyld å se sola gå ned over blokkene på Tveita.
Det plager ikke oss som bor her. Da får vi nyte denne fantastiske byen i fred.

Minst blant Europas kollegaer
Men størst i vårt lille land
Plassert i Skandinavias skjød
Ligger byen med det rare navn

Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor
Oslo, Oslo, og jeg liker deg bedre enn du tror

Du er nok blant de sjenerte
Som er redd for å ikke ha nok sjarm
Men når vinteren kommer kald og lang
Så får du til å holde meg varm

Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor
Oslo, Oslo, du er byen som setter spor

Og når det grønnes i dine tusen trær
Så innrømmer alle og enhver
At Tigerstaden har funnet sin plass i solen her

Kanskje for tusen år siden
Var Torshov et sted hvor de dyrket Tor
Og Oslo var navnet på gudenes eng
Som blomstret mellom ås og fjord

Oslo, Oslo, nå er du bygd i stål og betong
Oslo, Oslo, men du har din sjel og din ånd

Ja det er mye mellom himmel og jord
Og det er mye mellom marka og Karl Johan
Og det fins nok en gate som passer for deg
Som fortjener sin egen sang

Rodeløkka, Bolteløkka, Grünerløkka, Ruseløkka, Homannsbyen, Gamlebyen, Briskeby, Sagene, Majorstua, Marienlyst, St Hanshaugen, Frogner, Torshov, Bislett, Skillebekk, Kampen, Sinsen, Bjølsenm Grefsen, Tøyen, Skøyen,Vika, Ila, Vålerenga, Dælenenga,Grønland, Aker Brygge, Ekeberg, Sofienberg, Lovisenberg og Galgeberg, Fagerbord, Uranienborg og Gamle Oslo, Hammersborg

Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor
Oslo, Oslo, for her er alle slags folk som bor
Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor
Oslo, Oslo, aller deiligste sted på jord

En by i blått, RVs første ordfører og SV-vitser

I går kveld ble valgresultatet klart. Oslo er fortsatt blått. På tross av iherdig innsats fra alt som kan krype og gå på venstresida, lyktes det ikke å få et rødt flertall i bystyret.

Mange, inkludert meg, har ofte spurt seg om hvorfor Oslo er en blå by.

Vi som har det beste grunnlaget for å se mangfoldet i forskjellige kulturer, vi som sitter fast i rushtidskø i en halv time på vei hjem fra skolen (tullingkryss!), og derfor vet hvor mye vi trenger kollektivtrafikken, vi stemmer imot vårt eget beste.

Fordi vi tror på politikerne som sier at "alt var så mye bedre før".

Den gangen biler var noe fint og ekslusivt noe, og ikke bare praktiske miljøbomber. Da kvinnene holdt seg på kjøkkenet og lagde mat, det var disiplin i skolen og; ikke minst, sprit i kjelleren.
Eller; for å gå enda lengre tilbake, tenk hvor flott det hadde vært med en gjentagelse av vikingtiden. Norges stolter sønner, på tur ut i verden for å tjene rikdommer og spre vår fantastiske nordiske kultur. Det er i alle fall det glansbildet vi liker å tegne oss; for å slippe å tenke på at våre egne landsmenn drepte, voldtok og plyndret seg gjennom mesteparten av Europa i starten av forrige årtusen. Virkelig noe å være stolt av.
Kanskje er det drømmen om å være best, å være på topp, maktsyken, som lurer folk.
I alle fall flokker velgerne seg til høyre som sauer til en gresstust.

På tross av disse triste nyhetene, ble valgresultatet i det minste for mitt vedkommende mottatt med blandede følelser.
Oslo er fortsatt blå, men på den annen side, det gikk jo så bra for RV. Vi fikk til og med vår første ordfører, i Risør! Dette er stort!

Dette innlegget ble vel litt korterte enn planlagt, mest pga tidsmangel. Men til slutt må jeg bare legge til et ganske morsomt fenomen for oss som er litt bitre og skadefro på SVs vegne. (Skal man sette det litt på spissen er det jo deres skyld at vi ikke fikk noe rødt byråd.) Nemlig "SV er så små at"-vitser, en fenomen kjæresten min Simen oppdaget på P4 i dag. Vitsene går omtrent sånn her: "SV er så små at Telenor tilbyr dem fri familie", eller "SV er så små at de må skifte navn til Subatomisk Venstreparti." Dårlig humor, javisst, men i god gammaldags Yo Momma-stil. Disse vitsene kan ikke slå feil. ;)

Takk for alt

Denne uka har vi hatt flere mer eller mindre idiotiske/dumme utsagn fra diverse politikere.

Vi har selvfølgelig saken det sto om i flere aviser i dag, der Kåre Husabø fra Pensjonistpartiet er sitert på å si at homofile bør kastreres.

At mannen er 85 år og ble født i en annen tid der man ikke var vant til homofile, er absolutt ikke en unnskyldning. Bestemoren min på 94 år har ingen problemer med homofile, så det argumentet henger IKKE på greip!

At Pensjonistpartiet tilhører den blå siden av politikken, har de aldri lagt skjul på. Men sjelden har det vært mer åpenlyst akkurat hvor blå de er.

Senere, da han ble konfrontert med dette, påsto han at det måtte "ha skjedd i kampens hete"; og at han ikke mente dette. Men likevel sa han at han mente homofile spredde sykdommer, og han vil absolutt ikke la dem adoptere barn eller gifte seg.


Selv blir jeg sjokkert over dette standpunket - hvordan kan noen stå for å offisielt stigmatisere en hel gruppe i samfunnet? Dette er i all hovedsak hva jeg har imot kristendommen, eller de fleste andre religioner for den saks skyld. De er lite tolerante, utdaterte og gir ikke rom for å godta alle og være annerledes.

Det er mange som er uenige i meg med dette; men jeg mener at verden definitivt ville vært et bedre sted å leve uten religionene. Religion bidrar ikke til stort mer enn å skille menneskene lengre fra hverandre.

Mange argumenterer med kirkens mange frivillige organisasjoner, men jeg tror at engasjerte mennesker ikke nødvendigvis er engasjerte kun fordi de er religiøse, altså ville nok alle disse menneskene i f. eks. Kirkens Nødhjelp som gjør en helt fantastisk jobb gjort den samme jobben likevel.



En annen som har tabbet seg ut denne uken er Høyres Torill Fiskerstrand.

Hun ble avslørt som en reinspikka rasist på skjult kamera.

I klippet som blant annet ble spilt på nrk prøvde hun ikke akkurat å skjule hva hun mener om innvandrere, som hun tydeligvis mener kommer hit og snylter på skatten og sosialsystemet vårt.

Denne uttalelsen har satt sinnene i kok hos mange. Men en av personene som aldri beklaget Torills oppførsel er ordføreren himself, Fabian Stang.
Etter mye press fra alle kanter gikk ham omsider ut med en offisiell beklagelse, men for de fleste var den like lite troverdig som da Bill Clinton påsto at "I did not have sexual relations with that woman".
På tross av denne saken, og ikke minst Per-Ditlev Simonsen som ble avslørt som skattesnylter, har Høyre gått frem - på skolevalg så vel som i meningsmålinger.
En uforståelig framgang. Høyre og FrP ser ut til å knive om de samme velgerne, som bytter mening i takt med at hvert av partiene gjør noe idiotisk.
Jeg har et ørlite, men standhaftig håp om at folk tar til vettet før valget, og stemmer RV på mandag!

Til slutt vil jeg takke alle for valgkampen. Det har vært utrolig bra. Etter knallresultatet i skolevalget er det enda større grunn til å juble!
Er stolt av Groruddalen, der det var rødt flertall på ALLE skolene. (Stovner, Bjerke, Grefsen, Bredtvet.) Kanskje er det håp for framtiden likevel.
Takk for fantastiske skoledebatter; takk for god valgkamporganisering. Denne valgkampen har rett og slett vært utrolig tvers igjennom.
Da gjenstår bare en eneste helg, før Oslos framtid de neste fire åra blir avgjort på mandag.
Og jeg både håper og tror at Oslo blir en rød by.

Gjør det eneste riktige - stem RV mandag 10. september!

Politikk for videregående

...bokstavelig talt!



I dag og i morgen skjer det; valget som for mange (spesielt ungdommer) er minst like viktig som kommunevalget. Skolevalget.

Hvert valgår samles politikerne for å debattere på videregående skoler over hele landet; og her er det helt andre regler som gjelder enn i politikk generelt. Her gjelder det å dele ut flest mulig twist, kondomer, penner og andre effekter; være den som først drar opp gratis skolebøker, buss eller billig sprit. For det bryr oss mye mer enn andre saker. Det er bare å innse det, vi ungdommer er rett og slett en gjeng egoistiske drittsekker.

Eller er vi det? Når valgresultatet kommer, viser det seg ofte at de sosialistiske partiene er de som gjør det aller best. Partiene uten twist, penner og kondomer, men med desto mer politikk å komme med. Det virker som om ungdommen innser det en AUF-er sa på Frogn videregående skole; det sier litt om politikken deres når de må dele ut twist.

Derfor er jeg positiv til hva valgresultatet i Oslo blir; selv om det er en skremmende tendens at FrP gjør det nesten like bra her som i "voksenvalget". Jeg som hadde håp for min generasjon.
Likevel; det er ingen tvil om at det over hele landet bites negler i nervøsitet før resultatene offentliggjøres i morgen kveld. La oss bare håpe at i det minste for noen dager, før det ekte valget, er Oslo knall rødt.

Feilskritt for Fremskrittspartiet - del 1

Tilbakeskritt for Fremskrittspartiet

For oss som misliker FrP er det en kjent sak at de driter seg ut titt og ofte. Stadig er det en eller annen i partiet som klarer å si et eller annet fullstendig idiotisk (som for eksempel Ellingsen presterte å gjøre i forbindelse med voldtektsbølgen i Oslo).

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal lage en serie med dumme ting FrP presterer å gjøre for å ødelegge for seg selv - "Feilskritt for Fremskrittspartiet".

Selv om det allerede før jeg begynte på innlegget gikk opp for meg at jeg burde gjort dette for lenge siden, i og med at jeg allerede har en lang liste med ting FrP har sagt og gjort, starter jeg altså nå, med en sak som "rystet" (oh gee, big surprise) finans- og politikk-Norge.


Denne artikkelen forteller nemlig at det ikke bare er partiet Høyre som inneholder en skattesnylter eller to. Ligningskontoret mener nemlig at FrPs stortinggruppe skylder dem opp i mot 2,7 millioner i ubetalt skatt fra perioden 1995-2005.
FrP meldte fredag kveld at de bare vil betale tilbake 365.000 kr av det manglende beløpet.

Lykke til med å vri grisenesa di ut av denne, Carl Ivar. Jeg gleder meg til å se FrP måtte gi fra seg de to millionene de fikk av Rimi-Hagen til skattefuten.

"Et feilskritt for Fremskrittspartiet er et fremskritt for menneskeheten" - button

Revolusjonær fjortis

Som mange andre i verden i dag, følte jeg et plutselig behov for å slenge meg på blogg-bølgen. Denne bølgen burde jeg selvfølgelig helst slengt meg på for to år siden, da blogging var noe "fresht" og "nytt". Nå er den verste bloggbølgen over og mest noe for spesielt interesserte.
Men jeg har likevel klart å overbevise meg selv om at dette er det rette øyeblikket å begynne å blogge på.

Så her sitter jeg da, foran pc-skjermen, etter en (lang) uke med valgkamp og lekser, og forstyrrende liten tid til andre, mer normale ting for en tenåring å bruke tiden sin på.
Med en merkelig overbevisning om at det er dette jeg burde bruke tiden min på akkurat nå. Det er sånn bloggere er. De aller fleste av oss har et merkelig og uttalt behov for å brette ut deler av vårt eget liv på nettet, enda vi er fullstending klar over at sjansen for at noen skal lese bloggen, og aller minst engasjere seg for det som står der er minimal.
Likevel holder vi på. Det er vanskelig å si hvorfor, men det er noe utrolig tilfredsstillende over å klistre livet sitt ut over weben - nesten som om man er en kjendis som får sitt siste pinlige øyeblikk splæsjet ut over forsider over hele verden.
Dette kan selvfølgelig fremstå som en mild overdrivelse. Men det er faktisk sånn følelsen er.

Da burde jeg kanskje gå over til å fortelle litt om meg selv.
Jeg er en 16 år gammel, politisk aktiv revolusjær fjortis som for øyeblikket går i første klasse på Foss vgs. (Nei, ikke på musikk - musikalsk er i hvertfall noe jeg IKKE er.)
Jeg er medlem av Rød Ungdom, Norges desidert kuleste organisasjon for radikal ungdom.
RU er da ungdomspartiet til RV, eller, Rødt, som er et parti med mer baller enn hele regjeringen til sammen.

Det kan strengt tatt diskuteres om dette var et spesielt bra blogginnlegg, men på den annen side, det aller meste kan diskuteres (noe som er så godt som en leveregel for meg), uten at resultatet blir det samme hver gang. Det er i alle fall en begynnelse. Og det er faktisk jævlig vanskelig å starte en blogg, skal jeg si deg!