Oslo in the summertime...

Det er den tida på året igjen; den tida da det føles som om lufta står stille i sommersola, den tida da hver eneste skoleelev med lengtende, blanke øyne stirrer ut av vinduet fra klasserommet og vil være ute i sola, den tida da hele Oslo tyter ut i gatene for å nyte finværet. Starten på sommeren er nesten det beste med hele sommeren, synes jeg. For det første er det ingen som er bortreist, folk reiser først i juli. For det andre føles sola ekstra varm nå i starten, nå som vi har vært sultefôret på sol og varme i mange måneder. For det tredje er det noe med lengselen og håpet i lufta. Lengselen etter ferie, lengselen etter kald pils og bølgeskvulp; og håpet om at akkurat DENNE sommeren vil livet endre seg drastisk. For mange betyr sommeren en overgang, mange er ferdig på skolen for siste gang, mange skal begynne i ny jobb eller på ny skole etter ferien. Denne forventningen gjør denne sommerens spede begynnelse til noe helt spesielt.

Ingenting er så vakkert som Oslo om sommeren. Her kan man gjerne dra fram Paris eller Venezia, eller olivenlunder i Hellas, som motargumenter; men jeg gir meg ikke. For meg finnes det ingenting vakrere enn Oslo i sommersola. Oslo har alt. Oslomarka er på sitt beste på sommeren, med sine lokkende tjern, festende ungdommer og familier på skogsturer. Vi har Frognerbadet - stedet der tiden står stille, vi har alle kaféene i sentrum og oppover mot St. Hans Haugen og Grünerløkka. Vi har late sommerkvelder i parken, vi har bysykler og stuping fra femmern, vi har idrettsglede og grillos i lufta. Vi har Aker Brygge og øyene i Oslofjorden. Oslo er et paradis om sommeren. Kanskje er det derfor alle er så GLADE om sommeren? Folk er mindre stressa, livet er enklere og man kan senke skuldrene. Til dette er Oslo stedet. Oslo er byen i mitt hjerte, Oslo er byen du ikke kan forlate uten å ha blitt merket av den; Oslo er en sjarmbombe av dimensjoner, med et mangfold resten av Norge kan se langt etter. I Oslo er det plass til alle.

En kjempe har gått bort...

Haakon Lie (1905-2009)



I dag kan alle de store avisene melde at Haakon Lie er død. Mannen som av mange ble sett på som selve nasjonsbyggeren, symbolet på veldferdsstaten og arbeiderkamp. Mannen som brukte hele sitt voksne liv på å engasjere seg for de svakeste i samfunnet. De som kjente ham, forteller at i hans liv var det ikke noe skille mellom politikk og privatliv. Politikken var hele livet hans. Selv lenge etter sin pensjonsalder, ja, faktisk helt fram til sin død, var han en mann av sterke meninger. Det er som nasjonsbygger han får mest ros. Han var med, gjennom to verdenskriger, han så Norge utvikle seg fra et u-land til en rik oljenasjon i løpet av få tiår, han var der etter 2. verdenskrig, klar til å bygge landet og velferdsstaten. Og han klarte det. Norge ville ikke vært hva det er i dag uten Haakon Lie. Som tenåring i dagens Norge vil jeg benytte anledningen å takke Haakon Lie for hans innsats. Tusen takk, Haakon! Takk for at du ga meg sjansen til å vokse opp i verdens beste land å bo i.

Likevel kan jeg ikke la være å påpeke noe av det negative Haakon gjorde. Det hersker en norm i samfunnet vårt om at man ikke skal snakke stygt om de døde. Men jeg har alltid vært en ærlig sjel, og føler derfor at jeg ikke kan brenne inne med litt kritikk. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for Haakon Lie og hans innsats, noe jeg føler at vi allerede har fått på det rene. Det er nemlig flere ting jeg, ja, posthumt siden jeg aldri fikk møtt Lie i egen, høye person; må få ut av systemet. Det ene er Lies støtte til USA under Vietnam-krigen. Jovisst var han "kjerringa mot strømmen", og jovisst sto han på sitt - men mot og stahet og egne meninger betyr ikke alltid at man fortjener en hyllest. Det er nemlig liten tvil om at USA begikk flere brudd på menneskerettighetene under denne krigen. Vi har alle sett bildet av de nakna barna som, desperate og livredde, løper fra en brennede by, barn med napalm på kroppen, og stivnede skrik; et forferdelig bilde. I dag tar de aller fleste avstand fra denne krigen, såvel som de gjorde på den tiden - motstanden i USA var nesten enda større enn den var i resten av verden. Lies støtte til USAs krigsmaskineri hadde nok mye å gjøre med at han var anti-kommunist og leder for den McCarthyistiske heksejakten på kommunister her i Norge. Han støttet og bidro til overvåkningen av mange norske statsborgere, en overvåkning og en heksejakt som ikke kan sammenlignes med stort annet enn nazistoppgjøret etter krigen, eller de reelle heksejaktene. Mange uskyldige mennesker ble overvåket, manges privatliv ble krenket i kampen mot det Lie så på som "den røde fare". Lie var med på å føre Arbeiderpartiet fra venstre og inn mot midten, og som aktiv på venstresida i norsk politikk mener jeg dette var et feilgrep. Ironisk nok støttet Lie kommunistene som kjempet mot Franco i Spania, her bidro Lie med sin utrettelige kampsans med å skaffe dem mat og annet de trengte for å kaste diktatoren. Likevel forfulgte han deres meningsfeller her hjemme. Flere av dem mistet karrieremuligheter, livene deres ble ødelagt og de ble fulgt med mistenksomhet og hat gjennom store deler av sitt liv - takket være Lie. Det kunne vært foreldrene mine. Hadde det vært i dag kunne det vært meg.

Når vi først er inne på kriger, vil jeg gjerne påpeke Lies lojalitet til Israel og til NATO. Med tanke på at han har levd gjennom to verdenskriger er hans NATO-lojalitet forståelig. Spesielt med tanke på den siste verdenskrigen er også Israel-lojaliteten forståelig. Men etter å ha sett hvordan Israel svek sitt eget utgangspunkt burde Lie ha trukket all støtte. På sine eldre dager ga han riktignok uttrykk for at han var kritisk til israelernes okkupasjon av palestinsk jord, men det burde skjedd så lenge før, Lie burde tatt aktivt avstand fra Israels politikk. Han var Israel-venn og var på fornavn med flere av landets presidenter. Allerede på slutten av 40-tallet begynte Israel sin ekspansjon av landområdene de hadde fått tildelt. Hvorfor sa du ikke noe da, Haakon? Hvorfor lot du ikke din myndige stemme lyde i denne saken? Og hvorfor har du ikke påpekt NATOs hykleri, måten de har gått fra å være en forsvarsallianse til en angrepsallianse på? Hvorfor støttet du Norges bidrag til denne angrepsalliansen?

Du var en stor mann, Haakon, på godt og vondt. Du sto på ditt, og du fikk gjennom ekstremt mye. Du har vært avgjørende for å forme samfunnet vårt. Men å la deg gå i graven med kun positiv omtale syns jeg er dumt. Man skal være ærlig om folk, selv etter at de er døde. Det går an å være respektfull og ærlig. Takk for alt, Haakon - hvil i fred. For oss som fortsatt lever er det viktig å minnes Haakon både for de feilene han gjorde - det er menneskelig å feile - og for alt det flotte han gjorde for landet vårt.

Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen?

I morgen får Nina Karin Monsen Fritt Ords pris 2009, fordi hun i følge prisutdelerne "står for en mening som kun en minoritet i Norge står for" og dermed taler de tauses sak, de som ikke blir hørt i media. Jeg, med beina godt planta på venstresida i politikken, mener at det er bra å slippe til mange forskjellige røster, å la de "små" snakke og kjempe for seg er noe av det mest sentrale i min ideologi. Men i dette tilfellet mener jeg at vi må stille oss selv spørsmålet: Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen? Skal de som mener noe annet alltid ha krav på en talerstol? Jeg mener at Anders Heger sa det best i lørdagens Dagsavisen: Må alt som kan sies faktisk sies? Når gikk vi fra at ytringsfrihet var noe konstruktivt til å rose provoserende utsagn opp i skyene fordi de brakte fram "følelser" i befolkningen? Når ble det tøft og modig å nedgradere og spytte på homofile og deres rettigheter i dagens Norge? Nina Karin Monsen er en skam for dette landet. Det er ingen som betviler at hun har lov til å mene det hun mener - vi har tross alt ytrings- og pressefrihet, og tankefriheten kan ingen ta i fra oss. Men hennes meninger er så ekstremt bakstreverske og gammeldagse at jeg har problemer med å forestille meg at hun møter mange i dette landet som er enige med henne.

Kunstner og billedhugger Tonje Gjevgjon peker i dag på at det hviler et visst intellektuelt preg over denne prisutdelingen. Stein Lillevolden ville aldri fått prisen, mener hun, enda han er en som virkelig hadde fortjent den og som hver dag jobber for at mennesker med alternative meninger skal få lov å mene hva de vil, og være en del av samfunnet. Jeg kan tenke på flere som aldri ville fått prisen; og heldigvis med god grunn: Mennesker som Tore Tvedt og andre som fornekter Holocaust, eller folk som Mullah Krekar. Tore Tvedt og Mullah Krekar har det til felles at de ikke er spesielt glade i jøder, og tror på det destruktive. De vil ikke skape en BEDRE verden, de vil skape SIN verden. Hvis man skal bruke argumentasjonen bak at prisen burde gå til Monsen, kan man like gjerne gi prisen til disse to: De jobber også for å fremme meningene til et lite mindretall. Og jeg mener at Nina Karin Monsens synspunkter på mange måter er like farlige for et tolerant demokrati som vårt som disse to mennenes ekstremisme. Nina Karin Monsen jobber jevnt og trutt (og uten respekt for andre mennesker) for å gjøre verden til et verre sted å leve for tusener av homofile og barna deres. Flere statsråder og politikere har kritisert Monsen offentlig for å angripe uskyldige barn i sin kamp for å gjøre Norge mindre tolerant, og dette kan vi ikke godta. Barn velger ikke sine foreldre, og uansett hva Nina Karin måtte mene om disse foreldrene gir det henne ingen rett til å angripe barna deres. Sofie Frøysaa (20) har vokst opp med to mødre, og sto fram i Dagbladet med sin historie. Hun spør: "Er jeg skadet av min homofile mor?" Sofie er modig. Sofies historie er konstruktiv og tøff, om en jente med bein i nesa som er stolt av sitt opphav og glad i sine foreldre. Ved skolevalget for to år siden var jeg følgesperson, dvs en som deler ut løpesedler og er tilgjengelig for spørsmål sammen med debattanten fra sitt parti. Under spørsmålsrunden reiser en jente i salen seg opp og begynner å spørre representanten for KrFU om hans syn på homofile foreldre og homofilt ekteskap. Etter å ha hørt på hans syn, sa jenta (som viste seg å være Sofie Frøysaa) at hun har vokst opp med to mødre som elsker henne og aldri har tatt noen skade av det, og med kald stemme knuste hun debattanten fra KrFU, mens hun mottok stående applaus fra de andre debattantene og sine egne skolekamerater. Hennes eksempel er et bevis for at verden har kommet lenger enn det Monsen og kompani vil ha det til; barn og unge blir ikke mobbet på grunnlag av homofile foreldre. Det er en hel generasjon mellom Monsen og Sofie. Tydeligvis også mellom Fritt Ord og Sofie.

Et argument jeg aldri har forstått fra de som mener at homofile og barn ikke hører sammen, er at det er mest naturlig for et barn å vokse opp med en far og en mor. Dette er langt i fra slik "alle" barn har det i dag. Mange barn vokser opp med bare én foreldrer, for eksempel i tilfeller der foreldre har gått fra hverandre eller der en av foreldrene har dødd, i flere familier ser man eksempler på at søsken og andre slektninger tar over foreldrerollen, og så videre. Kjernefamilien er i oppløsning, og det å argumentere med at barn bør ha en mor og en far blir meningsløst i så måte. Et barn bør ha minst én voksen omsorgsperson som bryr seg om dem, uavhengig av denne/disses kjønn og legning. Et barn som vokser opp uten kjærlighet, er langt på vei et "handikappet" barn, for å snu Monsens retorikk tilbake mot henne. Men et barn som vokser opp med to foreldre av samme kjønn, som elsker sitt barn og hverandre slik alle andre foreldre gjør, kan IKKE kalles handikappet bare fordi det ikke vokser opp i Monsens idealfamilie.

Det å gi Fritt Ord-prisen til Monsen undergraver prisen og understøtter Monsens meninger. Ved å gi henne denne prisen gir man meningene hennes legitimitet. En idiot burde ikke få en pris utelukkende for å være en høylydt idiot. For all del, la Monsen mene hva hun vil, og la henne si hva hun vil i aviser, blader og hva det nå skal være. Men IKKE gi henne en pris for dette. Fritt Ords pris burde være en pris som fremmer tanker som bringer samfunnet framover, ikke bakover; slik Monsens tanker gjør. Hennes ytringer gjør mer skade enn gagn. Nei, gi heller prisen til Sofie Frøysaa, som er et levende bevis på at homofile foreldre er like gode foreldre som alle andre. Gi prisen til Lillevolden, slik Gjevgjon ber om, eller for den saks skyld til Mads Gilbert, Erik Fosse, Kåre Willoch eller andre som ikke bevisst prøver å såre og skade med sine ytringer og meninger. Gi prisen til en som kan forvalte det frie ordet, ikke bare utnytte det.