Norge i rødt, hvitt, og blått

I dag kom meldingen: Norge er nok engang kåret til verdens beste land å bo i. FN har sett på kriterier som leseferdigheter, BNP, skolegang og forventet levealder - og vi troner på topp. Om dette er et reelt bilde av virkeligheten, kan man spørre seg - og akkurat dét er det mange som gjør.

Jeg vil først starte med å si at jeg syns Norge er et flott land å leve i. Som kvinne har jeg ekstremt mange flere rettigheter enn kvinner andre steder, som student blir jeg støttet med tusenvis av kroner fra staten og som nordmann har jeg krav på mange gode helsetiltak, i tillegg til offentlig, gratis skole. Jeg er ikke glad i å klage, og mener det blir gjort i utide. For det er ingen vits å stikke under en stol at Norge er et veldig bra land å leve i - for de aller fleste. Vi har fortsatt mennesker, i dagens 2009, som lever under fattigdomsgrensa. Vi har folk som må tigge eller stjele for å overleve, 1 av 5 elever dropper ut av videregående skole og klasseskillene er tydeligere enn på lenge. Men likevel vil jeg komme med påstanden om at FN ikke bommer så totalt som enkelte skal ha det til. Norge ER verdens beste land å bo i. Men i stedet for å være stolt over dette, i stedet for å ville hjelpe flere, ta inn flere som trenger et godt og trygt sted å bo; i stedet for å hjelpe de narkomane på Plata i Oslo - så klager vi.

Vi klager over innvandrerne, som ikke er som vi vil ha dem. Vi klager over politikerne, som ikke gjør som vi ba dem om. Vi klager over staten, som pålegger oss skatter og avgifter som i sin tur kommer samfunnet til gode. Vi klager over de offentlige velferdstilbudene, men klager ennå mer hvis vi ikke syns de er bra nok. Vi har rett og slett blitt så vant til så masse penger og så mye velferd at vi er i ferd med å bli et egoistisk folkeslag. Vi vil bare ha "lønnsomme" innvandrere, innvandrere vi kan tjene på - det handler nemlig ikke lenger om at alle fortjener et sted å bo, at alle har krav på beskyttelse fra krig og forfølgelse og at de aller fleste er flotte samfunnsborgere - så lenge vi ikke "tjener på dem", vil vi ikke ha dem. Vi har nemlig nådd det punktet i grådighetens og egoismens navn der alt må gagne oss. Bistand må betales tilbake - om det så er gjennom penger eller tjenester, flyktninger må kunne være lønnsomme og oljepengene skal bare komme oss selv til gode. Vi har sluttet å se utover vår egen nesetipp, å se at det finnes en verden utenfor oljebinga vår. Sluttet å se at det at vi har blitt et så rikt velferdssamfunn, ikke gjør at vi kan SLUTTE å bry oss, slutte å hjelpe. Det gir oss heller et ansvar for å hjelpe folk som ikke er så heldige som oss.

Hadde jeg vært hinduist, må jeg ha vært en fantastisk person i mitt forrige liv. Jeg er nemlig blant de nesten 5 millionene på verdensbasis som er så heldige at de bor i verdens aller beste land å leve i. Vær så snill, vi har plass; og jeg velger å tro at vi har hjerterom - ikke la oss kutte av verdens fattige fordi vi selv har fått det så bra at vi har glemt hvordan det er å gå sultne.

Bruk stemmeretten din!

Norge er, som de fleste har fått med seg, et demokrati. Vi har også noe som kalles parlamentarisme. Det er derfor vi har den modellen vi har med et Storting, og det er også derfor vi stemmer på partier. I dag er det altså nok en gang duket til valg, og nordmenn over hele landet liner opp utenfor slitte gymsaler og skoleaulaer for å stemme.

Likevel er det mange som blir hjemme. De som mener de kan for lite om politikk, de som føler at det ikke angår dem. Mange av dem er førstegangsvelgere, sånn som meg. Personlig har jeg gått rundt i to år og gledet meg til jeg kunne stemme på partiet mitt for første gang, fordi det da føles viktig, fordi da bidrar man til samfunnet. (Det var faktisk litt samme følelse jeg hadde første gang jeg betalte skatt, men det er jeg vel alene om.) Men alle har noe å si, alle har en mening om NOE. Enda de kanskje ikke har bestemt seg for parti, så er det faktisk 10% av alle som stemmer som bestemmer seg først på valgdagen. Den eneste måten demokratiet vårt overlever på, sånn ting er i dag, er hvis vi stemmer. Vår deltakelse er nødvendig for å opprettholde demokratiet. Så stem i dag, til og med om du vil stemme FrP, selv om du da BURDE tenke deg om to ganger først.

Sanger i min begravelse

I frykt for å bli beskyldt for å ha blitt revet med av høstdepresjoner, begynte jeg plutselig å tenke her forleden på begravelsen min. Jeg vil for det første ikke bli begravet, men kremert, og en borgerlig begravelse er nok veien å gå. Hvem vet, kanskje jeg finner et sted jeg blir så glad i at jeg vil ha asken min spredd der? Uansett, musikk må mest sannsynlig til uansett. Her er et lite utvalg av de sangene jeg kunne tenkt meg aller mest å ha i begravelsen min:

Vamp - Savonarola ("eg tror på mennesker som brenner...") rett og slett perfekt for kremasjoner, for oss som aldri synker ned i slammet, med hjertet kaldt som en forsteining.
Eric Clapton - Tears In Heaven denne sier seg vel litt selv.
Selvfølgelig, og ikke bare fordi dette bandet har betydd så sinnsykt mye for meg:
The Beatles - Golden Slumbers
og denne, fordi den er så fantastisk:
Coldplay - The Scientist teksten er jo perfekt: Nobody said it was easy, it's such a shame for us to part... Helst den akustiske versjonen.
Pink Floyd - Shine On You Crazy Diamond (hele er litt lang, though) Remember when you were young, you shone like the sun...


Vil selvfølgelig ikke bare ha triste sanger i begravelsen min, jeg er jo ikke en spesielt trist person. Disse er fine:
R. Kelly - The world's greatest oppblåst selvbilde? Pfft, aldri.
Edith Piaf - Non, Je Ne Regrette Rien fordi det rett og slett er det beste visdomsordet man kan gi videre til neste generasjon
Louis Armstrong - What A Wonderful World
Eva Cassidy - Somewhere Over The Rainbow fordi den er vakker, og fordi den har så mye håp i seg.
Frank Sinatra - My Way

Ble litt mange sanger å velge mellom her... Men hvis jeg dør i en bilulykke i morgen, så er iallefall ønskene mine foreviggjort her.

Terrorlistet av terrornasjonen USA

Ingen fred uten frihet.

Jeg er medlem i Rød Ungdom, og var deltagende på sommerleiren der det ble samlet inn 10 000 kr til den palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Ja, det stemmer at PFLP har tatt i bruk litt tvilsomme midler i sitt arbeid tidligere. Men for det første er dette haugevis av år siden, og for det andre så er de i en krig. Folkeretten sier at ethvert land har rett til å forsvare seg under en okkupasjon. Palestinerne er okkupert, palestinerne lever i konstant frykt og undertrykking av Midtøstens aller største terrorstat: Israel. Støttet av USA kan Israel stort sett ture fram som de vil. Jeg mener at det er helt legitimt av Palestina å gjøre motstand, jeg mener at i en krig er ikke det å drepe politiske motstandere totalt uforståelig. I 2001 ble en israelsk minister drept av denne grupperingen. Dette har tydeligvis ført til at de har fortjent stempelet "terroristorganisasjon" av USA og av FN (som, vel og merke, også så godt som er i lomma på samme land).

På 1940-tallet var Norge i krig. Oslogjengen, tidligere i år portrettert i storfilmen "Max Manus", er et eksempel. Aks.13.000, som gjennomførte mange sabotasjeaksjoner og også likvidasjoner under krigen, er et annet. Den mest aktive av alle sabotasjegrupper i Norge under krigen må sies å være kommunistgruppa til Asbjørn Sunde, nemlig Osvald-gruppa. De sto for over 200 sabotasjeaksjoner og likvidasjoner, og var et utrettelig bidrag til norsk frigjøringskrig.

For oss er alle disse menneskene helter. Menneskene som sprengte tyske båter, tyske båter med et ikke-militært mannskap om bord, mennene som likviderte angivere og Gestapo-offiserer, de er helter. Norge var i en krigssituasjon, og det de gjorde var å kjempe mot den tyske makten, å kjempe mot okkupasjonen og nekte å gi seg. Hva er forskjellen på det de gjorde, under okkupasjon av Tyskland; mens tysk etterretning prøvde å finne og drepe dem igjen og igjen, som det de palestinske motstandsgruppene gjør, under okkupasjon av Israel; mens israelsk (og amerikansk) etterretning prøver å finne og drepe dem? Deres motstandskamp er like legitim som det vår var for 65 år siden, og, som sagt - de har lov til å forsvare seg mot okkupasjonsmakta.

FrPs selektive kulturpolitikk

De siste dagene har media skrevet mye om at mange norske kunstnere, forfattere, skuespillere osv. har samlet seg om et opprop og en kampanje som går imot FrPs kulturpolitikk. Dessverre er nok mange av disse kunstnerne langt fra "folk flest". Folk flest forbinder tullinger som Aune Sand med kunsten, og peker på hans fiasko og svevende livsførsel på statens penger. (Ikke det at dette stemmer, nå for tiden bor han f. eks. i USA og lever altså ikke på stipend fra den norske stat.) FrP kan ha et poeng når de snakker om kunst som ikke når ut til folk, om "kunst-bobla" mange norske kunstnere lever i. Men de har misforstått noe viktig, de har misforstått hva kunst er, og hvor viktig den er for landets identitet.

Det fremstår meget interessant for meg at et parti som er så opptatt av å bevare den norske kulturen og redd for hva kebab og slør gjør med denne; selv er villig til å ødelegge norsk kultur så til de grader. Ikke bare er partiet i mot nynorsk, og har ikke forstått dennes betydning i den norske kulturhistorie, de vil også frata nye kunstnere støtten. Landspoeten og nasjonalikonet Ibsen selv var fullstendig avhengig av støtte fra staten for å kunne skrive sine fantastiske stykker som i dag står hogget i stein (bokstavelig talt) både langs paradegata Karl Johan, men også i nordmenns nasjonale identitet. Ibsen skrev i et brev til den norske stat at "dersom jeg får støtte, skal jeg få det norske folk til å tenke stort." Og i dag er det vel liten tvil om hvor ekstremt viktig Ibsen har vært for Norge, og for verdenslitteraturen.

Mange viktige norske kunstnere av i dag, ekstremt suksessfulle og populære, som forfatter Per Petterson, selger bøker som varmt hvetebrød. Likevel trengte Petterson støtte for å starte opp. FrP stiller umenneskelige krav til kunstnerne; enten instant success eller så får man finne noe annet å gjøre. Et krav som stilles til veldig få andre yrkesgrupper. I de fleste yrker må man jobbe seg opp, og for kunstnere er dette veldig kostbart. De TRENGER denne støtten for å kunne bygge seg opp.

FrP har et forvrengt bilde av den norske kulturarven de er så opptatt av å ta vare på og ødelegge i samme åndedrag. Festivaler, en stor del av den norske kulturen, i alle fall de siste par tiårene, er noe FrP ikke har spesielt lyst til å støtte. I alle fall ikke alle. Men vi skal ikke se bort i fra at countryfestivalen på Vinstra hadde kommet seg gjennom FrPs kultur-nåløye. Norsk kultur, i følge FrP, ser litt slik ut:

DDE og Ole Ivars er vanlig, folkelig kultur. Karpe Diem, Paperboys og Erik&Kriss (æsj, Erik og Kriss) er ikke folkelig kultur, ettersom ingen over 50 hører på denne musikken. Lapskaus og jaktgryte er norsk matkultur, kebab er det ikke (her burde man vel poengtere ironien i at Norges "nasjonalmåltid", pizza Grandiosa, heller ikke stammer fra såkalt "norsk matkultur", men heller fra italiensk.), taco kan kanskje godtas. FrP glemmer bøkene, forfatterne; og deres enorme bidrag til norsk kultur. FrP glemmer alle de frivillige som jobber dag ut og dag inn med å skape mangfold i kultur-Norge. Integreringsfremmende tiltak som Mela-festivalen og fritidsklubber ville ikke hatt lang levetid i et FrP-styrt Norge. FrP ville gjort Norge gråere og kjedeligere ved å trekke støtte til idrettsforeninger og andre frivillige tiltak. Alt kan ikke falle i smak hos absolutt alle, men vi ha rom for nisjer. Vi må ha rom for "små" idretter, for sære poesi-forfattere og for kunst få av oss forstår. For det finnes noen i landet vårt som vil ha det. Kanskje ikke mange nok til at det er "lønnsomt", men for noen mennesker er disse tingene en ekstremt viktig del av livene deres. Det er SLIK vi burde tenke, ikke hvor innbringende disse tingene er eller ikke er.

Sommerens mest meningsløse trend...

...I present to you: Shutter shades.

Mitt forrige innlegg handlet om hipsterbølgen som feier over landet vårt. Dette innlegget er en slags fortsettelse. Shutter shades kom omtrent samtidig som de falske Ray Ban-brillene var å se på en hver fashionistas hode, og ble populært bare en liten stund etter at Lykke Li-hårtoppen ble det. Kanye West er en av dem som har sørget for at denne trenden har kommet for å bli - i alle fall ut sommeren.

Krampaktig
Greia med shutter shades er den at det ikke er solbriller, og ikke vanlige briller. Det er rett og slett en plastinnfatning med streker der det burde vært glass. De beskytter altså ikke mot sola, og hjelper altså ikke mot dårlig syn. Den eneste grunnen til å bruke dem er altså det at man tror man ser kul ut når man går med dem. Men det er så åpenbart, så utrolig åpenbart. All mote eksisterer for at man skal se kul ut, og som oftest gjør man det. Shutter shades skal ha én ting: de gir seg i alle fall ikke ut for å være noe annet enn det de er, et litt krampaktig forsøk på å virke kul og moteriktig. Personlig syns jeg det ser helt idiotisk ut, det ser rett og slett ut som akkurat dette; et krampaktig forsøk på å virke kul og moteriktig, og det er nesten flaut at folk ikke prøver å skjule bedre hvor desperate de er når det gjelder at folk skal tro de kan noe om mote. Shutter shades er det ultimate accessoiret for folk som vil vise at de henger med på trendene, men ikke accessoiret for dem som syns det er viktig å ha sin egen stil og ikke bare dilte etter de nyeste trendene.

Moralen: IKKE løp og kjøp, med mindre du vil se ut som en wannabe-fjortis!

Elitehipsterne

De har Ray Ban-solbriller, fargerike bukser og band t-skjorter. I fjor ble det snakket om emo-bølgen, i år er det hipsterbølgen som feier over landet vårt. Som med emo-kulturen går det et viktig skille mellom de ekte "hipsterne" og dem som bare kopierer klesstilen. Den første gruppa er det jeg kaller "elitehipsterne".

I sosiologien i dag snakket vi om kultureliten, vi leste en artikkel om denne gruppa venstre-radikalere som driver med kunst, politikk og leser sære bøker. Det fikk meg til å tenke på det som kan ses på som deres ungdommelige ekvivalens: hipsterne. Hipsterne er de som er først ute med det siste, men ikke det siste masseproduserte, helst skal det være noe sært/alternativt/eksklusivt. Men som sagt, hipsterness er ikke bare noe som foregår i motebransjen.

Å være hipster er nemlig en livsstil. Typiske ung voksen-hipstere glir litt i ett med kultureliten, disse ungdommelige voksne som bor på Grünerløkka, drikker kaffe latte og har MacBooks. Men blant tenåringene ser vi en lignende tendens. De går på sentrumsskolene, eventuelt på Steinerskolen. De sverger til Mac og spiller gjerne spill på gode, gamle konsoller som Nintendo 64 i tillegg til de nye. De er ungdommene som pakker vekk palestinaskjerfet når det går av moten - men nekter for at det har noe med mote å gjøre. Om ikke politisk engasjerte, er de i alle fall politisk bevisste. Man trenger ikke være politisk aktiv, men man må i alle fall bry seg om miljøet. Klærne skal helst lages selv, blandes med gamle klær eller kjøpes på Trabant eller Fretex. Hipsterne drikker vin og går med briller uten styrke, de kjøper FairTrade-kaffe og er passive medlemmer i PRESS. I tillegg er de gode på skolen (en slags "hipsterverdi", utdanning er viktig) og de er garantert interessert i musikk. De aller fleste hipstere spiller gitar, mange spiller andre instrumenter i tillegg. De hører på variert musikk fra de siste tiårene, eller indie/dance-musikk fra 90-tallet og årtusenskiftet. Hitliste-musikk kommer ikke på tale, selv om det hender at det siste albumet til Coldplay, Arctic Monkeys eller The Shins (alle "aksepterte" hipster-band) havner på en bestselgerliste etter en stund.

Dette er ikke ment som et angrep. Selv går jeg på Foss, hovedstadens ultimate hipsterskole. Vi har musikkelever - hipster by definition - men også allmennelever som kan ses på som en blanding mellom Katta og Steinerskolen, altså også rimelig hipster. Selv har jeg blitt kalt hipster ved flere anledninger, jeg skulle gjerne gått på Blindern, bodd på Løkka og drukket mer kaffe latte; gitar er dessuten noe jeg alltid har villet kunne ordentlig. Det som både er deilig og irriterende med å gå på Foss er at det alltid finnes mennesker som overgår deg. I dette tilfellet er det flott. Ingen ville anklage meg for å være super-hipster på Foss. De eneste som påstår at jeg er hipster er de som går på andre skoler. Poenget er at hipsterne er kommet for å ta over verden - en skole og et universitet av gangen. De er unge, de er kule og selvsikre og de er "flinkiser". Dette lukter verdensomspennende makt på lang avstand.

Oslo in the summertime...

Det er den tida på året igjen; den tida da det føles som om lufta står stille i sommersola, den tida da hver eneste skoleelev med lengtende, blanke øyne stirrer ut av vinduet fra klasserommet og vil være ute i sola, den tida da hele Oslo tyter ut i gatene for å nyte finværet. Starten på sommeren er nesten det beste med hele sommeren, synes jeg. For det første er det ingen som er bortreist, folk reiser først i juli. For det andre føles sola ekstra varm nå i starten, nå som vi har vært sultefôret på sol og varme i mange måneder. For det tredje er det noe med lengselen og håpet i lufta. Lengselen etter ferie, lengselen etter kald pils og bølgeskvulp; og håpet om at akkurat DENNE sommeren vil livet endre seg drastisk. For mange betyr sommeren en overgang, mange er ferdig på skolen for siste gang, mange skal begynne i ny jobb eller på ny skole etter ferien. Denne forventningen gjør denne sommerens spede begynnelse til noe helt spesielt.

Ingenting er så vakkert som Oslo om sommeren. Her kan man gjerne dra fram Paris eller Venezia, eller olivenlunder i Hellas, som motargumenter; men jeg gir meg ikke. For meg finnes det ingenting vakrere enn Oslo i sommersola. Oslo har alt. Oslomarka er på sitt beste på sommeren, med sine lokkende tjern, festende ungdommer og familier på skogsturer. Vi har Frognerbadet - stedet der tiden står stille, vi har alle kaféene i sentrum og oppover mot St. Hans Haugen og Grünerløkka. Vi har late sommerkvelder i parken, vi har bysykler og stuping fra femmern, vi har idrettsglede og grillos i lufta. Vi har Aker Brygge og øyene i Oslofjorden. Oslo er et paradis om sommeren. Kanskje er det derfor alle er så GLADE om sommeren? Folk er mindre stressa, livet er enklere og man kan senke skuldrene. Til dette er Oslo stedet. Oslo er byen i mitt hjerte, Oslo er byen du ikke kan forlate uten å ha blitt merket av den; Oslo er en sjarmbombe av dimensjoner, med et mangfold resten av Norge kan se langt etter. I Oslo er det plass til alle.

En kjempe har gått bort...

Haakon Lie (1905-2009)



I dag kan alle de store avisene melde at Haakon Lie er død. Mannen som av mange ble sett på som selve nasjonsbyggeren, symbolet på veldferdsstaten og arbeiderkamp. Mannen som brukte hele sitt voksne liv på å engasjere seg for de svakeste i samfunnet. De som kjente ham, forteller at i hans liv var det ikke noe skille mellom politikk og privatliv. Politikken var hele livet hans. Selv lenge etter sin pensjonsalder, ja, faktisk helt fram til sin død, var han en mann av sterke meninger. Det er som nasjonsbygger han får mest ros. Han var med, gjennom to verdenskriger, han så Norge utvikle seg fra et u-land til en rik oljenasjon i løpet av få tiår, han var der etter 2. verdenskrig, klar til å bygge landet og velferdsstaten. Og han klarte det. Norge ville ikke vært hva det er i dag uten Haakon Lie. Som tenåring i dagens Norge vil jeg benytte anledningen å takke Haakon Lie for hans innsats. Tusen takk, Haakon! Takk for at du ga meg sjansen til å vokse opp i verdens beste land å bo i.

Likevel kan jeg ikke la være å påpeke noe av det negative Haakon gjorde. Det hersker en norm i samfunnet vårt om at man ikke skal snakke stygt om de døde. Men jeg har alltid vært en ærlig sjel, og føler derfor at jeg ikke kan brenne inne med litt kritikk. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for Haakon Lie og hans innsats, noe jeg føler at vi allerede har fått på det rene. Det er nemlig flere ting jeg, ja, posthumt siden jeg aldri fikk møtt Lie i egen, høye person; må få ut av systemet. Det ene er Lies støtte til USA under Vietnam-krigen. Jovisst var han "kjerringa mot strømmen", og jovisst sto han på sitt - men mot og stahet og egne meninger betyr ikke alltid at man fortjener en hyllest. Det er nemlig liten tvil om at USA begikk flere brudd på menneskerettighetene under denne krigen. Vi har alle sett bildet av de nakna barna som, desperate og livredde, løper fra en brennede by, barn med napalm på kroppen, og stivnede skrik; et forferdelig bilde. I dag tar de aller fleste avstand fra denne krigen, såvel som de gjorde på den tiden - motstanden i USA var nesten enda større enn den var i resten av verden. Lies støtte til USAs krigsmaskineri hadde nok mye å gjøre med at han var anti-kommunist og leder for den McCarthyistiske heksejakten på kommunister her i Norge. Han støttet og bidro til overvåkningen av mange norske statsborgere, en overvåkning og en heksejakt som ikke kan sammenlignes med stort annet enn nazistoppgjøret etter krigen, eller de reelle heksejaktene. Mange uskyldige mennesker ble overvåket, manges privatliv ble krenket i kampen mot det Lie så på som "den røde fare". Lie var med på å føre Arbeiderpartiet fra venstre og inn mot midten, og som aktiv på venstresida i norsk politikk mener jeg dette var et feilgrep. Ironisk nok støttet Lie kommunistene som kjempet mot Franco i Spania, her bidro Lie med sin utrettelige kampsans med å skaffe dem mat og annet de trengte for å kaste diktatoren. Likevel forfulgte han deres meningsfeller her hjemme. Flere av dem mistet karrieremuligheter, livene deres ble ødelagt og de ble fulgt med mistenksomhet og hat gjennom store deler av sitt liv - takket være Lie. Det kunne vært foreldrene mine. Hadde det vært i dag kunne det vært meg.

Når vi først er inne på kriger, vil jeg gjerne påpeke Lies lojalitet til Israel og til NATO. Med tanke på at han har levd gjennom to verdenskriger er hans NATO-lojalitet forståelig. Spesielt med tanke på den siste verdenskrigen er også Israel-lojaliteten forståelig. Men etter å ha sett hvordan Israel svek sitt eget utgangspunkt burde Lie ha trukket all støtte. På sine eldre dager ga han riktignok uttrykk for at han var kritisk til israelernes okkupasjon av palestinsk jord, men det burde skjedd så lenge før, Lie burde tatt aktivt avstand fra Israels politikk. Han var Israel-venn og var på fornavn med flere av landets presidenter. Allerede på slutten av 40-tallet begynte Israel sin ekspansjon av landområdene de hadde fått tildelt. Hvorfor sa du ikke noe da, Haakon? Hvorfor lot du ikke din myndige stemme lyde i denne saken? Og hvorfor har du ikke påpekt NATOs hykleri, måten de har gått fra å være en forsvarsallianse til en angrepsallianse på? Hvorfor støttet du Norges bidrag til denne angrepsalliansen?

Du var en stor mann, Haakon, på godt og vondt. Du sto på ditt, og du fikk gjennom ekstremt mye. Du har vært avgjørende for å forme samfunnet vårt. Men å la deg gå i graven med kun positiv omtale syns jeg er dumt. Man skal være ærlig om folk, selv etter at de er døde. Det går an å være respektfull og ærlig. Takk for alt, Haakon - hvil i fred. For oss som fortsatt lever er det viktig å minnes Haakon både for de feilene han gjorde - det er menneskelig å feile - og for alt det flotte han gjorde for landet vårt.

Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen?

I morgen får Nina Karin Monsen Fritt Ords pris 2009, fordi hun i følge prisutdelerne "står for en mening som kun en minoritet i Norge står for" og dermed taler de tauses sak, de som ikke blir hørt i media. Jeg, med beina godt planta på venstresida i politikken, mener at det er bra å slippe til mange forskjellige røster, å la de "små" snakke og kjempe for seg er noe av det mest sentrale i min ideologi. Men i dette tilfellet mener jeg at vi må stille oss selv spørsmålet: Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen? Skal de som mener noe annet alltid ha krav på en talerstol? Jeg mener at Anders Heger sa det best i lørdagens Dagsavisen: Må alt som kan sies faktisk sies? Når gikk vi fra at ytringsfrihet var noe konstruktivt til å rose provoserende utsagn opp i skyene fordi de brakte fram "følelser" i befolkningen? Når ble det tøft og modig å nedgradere og spytte på homofile og deres rettigheter i dagens Norge? Nina Karin Monsen er en skam for dette landet. Det er ingen som betviler at hun har lov til å mene det hun mener - vi har tross alt ytrings- og pressefrihet, og tankefriheten kan ingen ta i fra oss. Men hennes meninger er så ekstremt bakstreverske og gammeldagse at jeg har problemer med å forestille meg at hun møter mange i dette landet som er enige med henne.

Kunstner og billedhugger Tonje Gjevgjon peker i dag på at det hviler et visst intellektuelt preg over denne prisutdelingen. Stein Lillevolden ville aldri fått prisen, mener hun, enda han er en som virkelig hadde fortjent den og som hver dag jobber for at mennesker med alternative meninger skal få lov å mene hva de vil, og være en del av samfunnet. Jeg kan tenke på flere som aldri ville fått prisen; og heldigvis med god grunn: Mennesker som Tore Tvedt og andre som fornekter Holocaust, eller folk som Mullah Krekar. Tore Tvedt og Mullah Krekar har det til felles at de ikke er spesielt glade i jøder, og tror på det destruktive. De vil ikke skape en BEDRE verden, de vil skape SIN verden. Hvis man skal bruke argumentasjonen bak at prisen burde gå til Monsen, kan man like gjerne gi prisen til disse to: De jobber også for å fremme meningene til et lite mindretall. Og jeg mener at Nina Karin Monsens synspunkter på mange måter er like farlige for et tolerant demokrati som vårt som disse to mennenes ekstremisme. Nina Karin Monsen jobber jevnt og trutt (og uten respekt for andre mennesker) for å gjøre verden til et verre sted å leve for tusener av homofile og barna deres. Flere statsråder og politikere har kritisert Monsen offentlig for å angripe uskyldige barn i sin kamp for å gjøre Norge mindre tolerant, og dette kan vi ikke godta. Barn velger ikke sine foreldre, og uansett hva Nina Karin måtte mene om disse foreldrene gir det henne ingen rett til å angripe barna deres. Sofie Frøysaa (20) har vokst opp med to mødre, og sto fram i Dagbladet med sin historie. Hun spør: "Er jeg skadet av min homofile mor?" Sofie er modig. Sofies historie er konstruktiv og tøff, om en jente med bein i nesa som er stolt av sitt opphav og glad i sine foreldre. Ved skolevalget for to år siden var jeg følgesperson, dvs en som deler ut løpesedler og er tilgjengelig for spørsmål sammen med debattanten fra sitt parti. Under spørsmålsrunden reiser en jente i salen seg opp og begynner å spørre representanten for KrFU om hans syn på homofile foreldre og homofilt ekteskap. Etter å ha hørt på hans syn, sa jenta (som viste seg å være Sofie Frøysaa) at hun har vokst opp med to mødre som elsker henne og aldri har tatt noen skade av det, og med kald stemme knuste hun debattanten fra KrFU, mens hun mottok stående applaus fra de andre debattantene og sine egne skolekamerater. Hennes eksempel er et bevis for at verden har kommet lenger enn det Monsen og kompani vil ha det til; barn og unge blir ikke mobbet på grunnlag av homofile foreldre. Det er en hel generasjon mellom Monsen og Sofie. Tydeligvis også mellom Fritt Ord og Sofie.

Et argument jeg aldri har forstått fra de som mener at homofile og barn ikke hører sammen, er at det er mest naturlig for et barn å vokse opp med en far og en mor. Dette er langt i fra slik "alle" barn har det i dag. Mange barn vokser opp med bare én foreldrer, for eksempel i tilfeller der foreldre har gått fra hverandre eller der en av foreldrene har dødd, i flere familier ser man eksempler på at søsken og andre slektninger tar over foreldrerollen, og så videre. Kjernefamilien er i oppløsning, og det å argumentere med at barn bør ha en mor og en far blir meningsløst i så måte. Et barn bør ha minst én voksen omsorgsperson som bryr seg om dem, uavhengig av denne/disses kjønn og legning. Et barn som vokser opp uten kjærlighet, er langt på vei et "handikappet" barn, for å snu Monsens retorikk tilbake mot henne. Men et barn som vokser opp med to foreldre av samme kjønn, som elsker sitt barn og hverandre slik alle andre foreldre gjør, kan IKKE kalles handikappet bare fordi det ikke vokser opp i Monsens idealfamilie.

Det å gi Fritt Ord-prisen til Monsen undergraver prisen og understøtter Monsens meninger. Ved å gi henne denne prisen gir man meningene hennes legitimitet. En idiot burde ikke få en pris utelukkende for å være en høylydt idiot. For all del, la Monsen mene hva hun vil, og la henne si hva hun vil i aviser, blader og hva det nå skal være. Men IKKE gi henne en pris for dette. Fritt Ords pris burde være en pris som fremmer tanker som bringer samfunnet framover, ikke bakover; slik Monsens tanker gjør. Hennes ytringer gjør mer skade enn gagn. Nei, gi heller prisen til Sofie Frøysaa, som er et levende bevis på at homofile foreldre er like gode foreldre som alle andre. Gi prisen til Lillevolden, slik Gjevgjon ber om, eller for den saks skyld til Mads Gilbert, Erik Fosse, Kåre Willoch eller andre som ikke bevisst prøver å såre og skade med sine ytringer og meninger. Gi prisen til en som kan forvalte det frie ordet, ikke bare utnytte det.

Hvorfor vi bør trekke oss ut av Afghanistan...

De siste par dagene har medier over hele landet rapportert en av årets tristeste nyheter så langt: Enda en norsk soldat er drept i tjeneste. Denne gangen heter vedkommene Trond Petter Kolset, og han ble bare 30 år. Og nok engang spør vi oss selv; er dette riktig? Døde Trond Petter tragisk nok til ingen nytte? Jeg har nok opplevd min del av anklager om at jeg ikke respekterer innsatsen soldatene våre gjør der nede. Men for all del, jeg gjør det, jeg mener at vi IKKE burde være der i utgangspunktet, men det har ingenting med dem som enkeltindivider å gjøre, mer med sjefene deres. Poenget mitt er at Norge er en fredsnasjon og liker å tro at vi har et godt rykte internasjonalt. Men i stedet for å sende ned noe befolkningen virkelig trenger, som for eksempel skoler, mat og medisiner, bidrar vi med bomber og tanks. Jeg mener at det ikke er Norges oppgave å gjøre dette. Våre soldater er stasjonert i et rolig område og vi har få soldater der nede. Jeg mener vi bør trekke oss ut og fokusere på humanitære oppgaver.

Krigen mot terror har feilet totalt, og heller skapt mer terror. I kriger som denne blir sivile alltid "collateral damage", og naturligvis blir de sinte. Krig kombinert med sinne fører ofte til hat, som fører til hevnlyst. Hevnlyst fører til irrasjonalitet, som fører til ekstremisme. Oppskriften på en terrorist right then and there. Men vi fortsetter å skape mer hat og dermed flere terrorister. Virkelig en flott oppgave vi bistår med, det må jeg si... Og jeg tar meg selv i å tenke; hver gang jeg hører at en vestlig soldat er død; "jasså, hvor mange barn drepte du før du døde, da?" på mange måter er det vel nesten et slags landssvik å tenke slik, men jeg gjør det. Jeg er dessuten enig med Torstein Dahle (som ble anklaget for å være landssviker) at når vi skyter på dem, kan vi ikke forvente at de ikke skal skyte tilbake. Det er rett og slett logikk, og har ingenting med landssvik å gjøre. Vi kan ikke fortsette denne krigen med dekke av å være en heroisk fredsstater. Det blir en umulighet. Vi må kjempe mot terrorisme gjennom utdanning, samarbeid med lokale krefter og humanitær innsats i stedet for med bomber og geværer.

Nærmere 1000 soldater og så godt som hele Norges befolkning minnes Trond Petter Kolsets minne og hans vilje til å gjøre verden til et bedre sted. Minnestunder har vært holdt både i Norge og i Afghanistan.

En etterlengtet 18-årsdag...

Nå sitter jeg her, med under 48 timer til jeg offisielt trer inn i de voksnes rekker, og må innrømme at først og fremst er det litt skummelt. Jeg har gledet meg, i mange måneder, jeg har gledet meg til den dagen jeg kan styre mine egne penger, den dagen jeg kan kjøpe min egen øl og den dagen jeg kan stemme og blir myndig. Men nå som den er rett rundt hjørnet, lurer jeg på om det ikke er bedre å være yngre, tross alt.

Joda, det blir deilig, å bli såkalt "voksen" og selvstendig. Men aldri før har jeg forstått hvor lite voksen man er når man er 18 år. Man har lov til alle tingene de voksne har lov til (nesten, i alle fall) men strengt tatt har man så lite levd liv bak seg at det er nesten latterlig. Og plutselig, uten at jeg har blitt klar over det, har jeg blitt såpass stor at folk begynner å forvente enn viss modenhet, begynner å snakke om "det å bli voksen" og slike ting. Snart tilbyr foreldrene mine meg rødvin på en fredags kveld. Og helt fram til i dag syns jeg det var flott. Men nå har situasjonen endret seg noe. Man kan vel si at jeg har fått en slags kalde føtter. Tanken på meg bak rattet i en bil, tanken på meg omtalt som voksen, tanken på meg som MYNDIG, med ansvar for eget liv og egne handlinger... En kan bli nervøs av mindre. Tenk på alle forventningene, alt presset som følger med. Konkret press; som presset om å feire bursdagen sin, og generelt press, som press om at "nå som du er voksen må du ha det ryddigere på rommet". Vel, fra mine foreldres side tviler jeg på at det skjer noen endring med det aller første, for dem vil jeg alltid være minstejenta og aldri bli helt voksen. Før var det ekstremt irriterende. Men akkurat nå føles det ganske deilig, å vite at noe alltid vil være ved det samme, uavhengig av hvor gammel en blir.

Den allmenngodtatte rasismen

Må man være blendahvit for å være norsk?

Et av de temaene som opptar meg mer enn noe annet, er anti-rasisme. For en mangeårig anti-rasist som meg føles det som et slag mot hjertet å lese hva det norske folk kan få seg til å skrive på nettet. Selvfølgelig er det lettere som anonym internettbruker å vrenge ut av seg de forferdeligste ting enn det er å si sånne ting i virkeligheten.

I dag skriver Dagsavisen om hvordan innvandrerhetsen florerer på Siv Jensens fanpage på facebook. Her er en av kommentarene: "Hvis mangfoldet sprer seg, og formerer seg for raskt, da mister vi fort kontrollen. Jeg vet man ikke kan bruke dette som sammenlikning, men jeg våger følgende allikevel: Se blott på Iberiasneglen. Denne er kommet til landet for få år siden, og fordi vi har reagert litt for treigt, er den blitt til en pest og plage overalt. Dette kan overføres til menneskelig mangfold." Denne kommentaren fra Jan Berdal er direkte skremmende. For det første er selve grunntanken om at mangfold er noe negativt noe som går i mot mine prinsipper. Men enda verre er det å lese hva Berdal faktisk skriver. Her sammenligner han innvandrere i Norge med skadedyr. Hva minner dette om? Det som først dukker opp i mitt hode er sammenligningen fra Hitler av jøder og rotter, som formerer seg og sprer seg utover Europa. Til og med språket kan ligne. Kanskje var ikke Per Kristian Foss' sin sammenligning av FrPs retorikk og Hitlers retorikk før og under krigen så far-fetched likevel?

Det jeg mener vi ser konturene av på Siv Jensens hjemmeside, på FrPs oppslutning og på alle kommentatorfelter i norske nettaviser, er den "nye" rasismen, den kanskje verste rasismen noensinne: Den allmenngodtatte rasismen. Det er ikke det at den bruker så mye verre virkemidler enn før, nei, det er det at den nå omtrent har blitt en slags flertallrasisme. Det er ingen som reagerer hvis man sier at man er mer redd for afrikanske enn norske menn på vei hjem fra et eller annet sted en lørdag kveld. De fleste løfter ikke engang et øyebryn hvis man sier at man passer ekstra godt på tingene sine fordi det er så mange innvandrere der man er. Mange vil himle med øynene over min kritikk og anklage meg for å være "politisk korrekt". Det kan det godt hende jeg er. Men for meg dreier det seg ikke om dét. For meg dreier det seg om respekt for andre. Jeg blir skremt av tendensen jeg ser i dagens norske samfunn, der jeg mener at rasismen florerer på det groveste. For min del er et godt eksempel ABCnyheter.no, der kommentarene ofte er rett og slett hårreisende. Siv Jensen og hijabbrennende feminister blir hyllet opp i skyene, mens enhver som motsier dem blir rakket ned på. I mange av artiklene ser moderatorene seg nødt til å stenge kommentatorfeltet slik at man hverken kan skrive nye kommentarer eller se de gamle. En av de kommentarene som har festet seg best i min hukommelse er en som sier bl. a. at "vi vil ikke ha skyteglade negere her". Jeg var i tillegg den eneste i den tråden som reagerte på dette utsagnet.

Altså, rundt oss i Norge anno 2009 kan vi se en voksende dagligdags rasisme. Ingen tror lenger på Ali Farah, og Benjamin er glemt for lenge siden. Det at Vigrid stifter parti eller at Benjamins mordere får penger av en avdød nazist, får langt mindre oppmerksomhet enn at noen fanger i norske fengsler vil ha halalmat. Vi liker ikke å tenke på hvor destruktiv rasisme kan være, hva den kan føre til hvis den får herje fritt, fordi vi er så blindet av raseri. Kriminaliteten i Norge øker dag for dag, vi er inne i en økonomisk krise og den globale verdenssituasjonen er mer spent enn på lenge. Som vanlig trenger vi en syndebukk. Og hvem er vel et enklere mål for den hylende mobben med høygafler enn våre nye landsmenn; de som tar jobbene våre og voldtar døtrene våre? Jeg prøver og håper på at denne "nye" rasismen ikke har kommet for å bli. Men hvor enn jeg snur meg møter jeg mennesker som snakker om at vi er på vei inn i en tredje verdenskrig, en krig mellom den vestlige verden og den arabiske verden. En endelig krig mellom kristendommen og demokratiet og islam og teokratiet. Dette ser jeg ikke engang bare i kommentatorfelt på nettet, der denne kommentaren fra Siv Jensens hjemmeside er blant de snilleste; "min oldefar var med i første og andre verdenskrig, og han sa at de har prøvd å ta oss to ganger uten og lykkes, men nå tar de oss med list!!!", men også i virkeligheten. En jente på jobben, som jeg er ganske god venn med og som bortsett fra sine hårreisende syn på innvandrere er hyggelig og har mye til felles med meg, er overbevist om at en krig vil bryte ut; og hun vil være med å kjempe. Hun skal inn i militæret til høsten. Vi er i ferd med å gå inn i de samme fellene som vi gjorde før andre verdenskrig. Den dag i dag ser vi tilbake og tenker; "hvordan kunne de tro på dette? Hvordan kunne de godta drap og forfølgelse på tusenvis av mennesker, utelukkende basert på tro?" Men det samme er i ferd med å skje igjen. Snart åpner vi gasskamrene og slakter ned muslimer for fote. Kanskje; om 50 år vil de se tilbake på oss og tenke: "Hvorfor gjorde de det? Hvordan kunne de la dette skje; ennå en gang?" Vi må forhindre dette spørsmålet. Vi må bekjempe hverdagsrasismen. Der vi jobber, der vi bor, og der vi går på skole...

Les også:

Innvandrerhets på Siv Jensens hjemmeside (Dagsavisen)
Innvandrere hetses på Siv Jensens facebook (VG)

Saladin den mektige...

I dag er det 4. mars og, for dem som ikke vet det, den store Saladin-dagen. Hvorfor? Fordi Saladin var en forsoningens mann. Han levde for nesten 1000 år siden, men er fortsatt i dag husket og respektert som muslimsk leder selv i den kristne verden.

Mest kjent er Saladin for beleiringen av Jerusalem i 1187. Jerusalem var på den tiden styrt av korsfarere, som ikke gikk vennlig frem mot muslimer og jøder. Man skulle trodd at Saladin ville slå igjen med samme mynt. Men Saladin var ikke en hevngjerrig mann. Han frigjorde slavene, og ga sine menn ordre om å ikke henrette en eneste jøde eller kristen. For 1000 år siden var det så godt som religionsfrihet i Jerusalem. Vi kan lære av fortiden.

Saladins budskap til folkeslagene i Midtøsten var å jobbe sammen. "Vi er alle bokens barn", hevder noen at han sa, mens andre mener at han sa "Vi er alle Abrahams barn". Meningen er uansett den samme. I bunn og grunn er vi alle sammen mennesker, riktignok med litt forskjellig synspunkt på livet. Saladin var en lærd mann som hadde studert Koranen nøye og som også filosoferte en del over sin egen religiøsitet. Selv om han var muslim lot han andre praktisere religionen sin som de ville. Dette har ført til at han i dag stort sett er respektert. For den muslimske og arabiske verden er han en sterk leder de kan være stolt av. Han er en samlende figur, og han tilhørte den kurdiske minoriteten, noe som har gitt denne kulturen en historisk arv. Selv kristne, både etterpå og i hans samtid, har hatt stor respekt for Saladin. Til og med Dante skrev om ham i sin berømte "Den Guddomelige Komedie". Saladin var, i følge denne boka, den eneste vantro (ikke-kristne) som kom til paradis. Saladin var ikke bare snill, under korstogene var han en sterk militærleder og kjempet tilbake. Men han slaktet ikke ned de som var uenige med ham etterpå. Han var ikke først og fremst en krigens mann, i motsetning til de fleste andre store menn. Og for dette har han gitt seg selv en velfortjent plass i historiebøkene.

Feilskritt for Fremskrittspartiet - del 6

Siv Jensen i kjent sutrestil.

Siden sist har det skjedd veldig mye på FrP-fronten, men siden jeg har relativt liten tid (som alltid) og kunne ha skrevet en helt egen blogg om emnet, skal jeg bare innom noen hovedpunkter av hva FrP har klart å gjøre siden sist:

- Fremskrittspartiet har vist sitt hyklerske ansikt ved å "plutselig" bytte mening angående tiggere og narkomane i Oslos gater. I sommer sto de frem på forsiden av en av landets ledende aviser og krevde at tiggerne og de narkomane straks skulle renses fra gatene, i og med at de tok seg så dårlig ut for turistene og andre besøkende. Men på mystisk vis hadde de i løpet av høsten samlet sympati nok for de samme tiggerne og narkomane til å ta dem med inn på Stortinget fordi politikerne i regjeringen må begynne å innse problemet og hjelpe dem. A change of heart, eller rå taktikk? Fremskrittspartiet er kjent for å snu kappa den veien vinden blåser.

- FrP gikk ut i media midt i Midtøsten-konflikten og påsto at palestinerne hadde skylda. Sitat fra arikkelen: "13. januar i år, mens Israel bombet Gaza, sa Frps utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund og Siv Jensen at UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger var en del av problemet, ikke løsningen. De sto også fast på Frps forslag til alternativt statsbudsjett om at Norges støtte til UNRWA burde kuttes med 50 prosent." Siv Jensen klarte dessverre å samle litt sympati rundt sitt syn etter at hun sutret i media etter bråket i Oslo sentrum. Artikkelen viser også at FrP igjen snur kappen etter vinden etter å ha innsett at denne uttalelsen ikke var spesielt veloverveid. Til alt overmål klarer Siv Jensen å mene at de ikke er uenige med seg selv, de er bare uenige med seg selv akkurat NÅ. Logikk på høyt nivå der, altså.

- En FrP-politiker fra Alta ble frikjent for å ha truet en tenåringsgutt med at han skulle klippe av fingrene hans. Aktor trodde ikke han "mente alvor". Greit å vite at jeg godt kan trakassere unge mennesker med trusler, så lenge jeg ikke faktisk har tenkt å gjøre det. Enda en FrP-er i klammeri med loven her, altså. Kanskje jeg skal true med niårige niese med å skyte henne neste gang hun spiser av godteriet mitt? Jeg har jo ikke egentlig tenkt å gjøre det. Traumatisering er tydeligvis et fremmedord i denne rettssaken.

- FrP vil bruke leiesoldater i krig. For vi ser jo alle hvor fantastisk det har gått med BlackWater i Irak. God idé, frøken Jensen!

- FrP mener islam snikinnføres i Norge gjennom hijab-bruk og halalkjøtt. Siv Jensen advarer mot islamiseringen av landet og viser til Malmø, der hun mener at "sharialovene har erstattet svensk lov på flere områder". Javel. Dette var fullstendig nytt for meg, i alle fall, og tydeligvis for Malmø-politikerne, også, som inviterte Siv Jensen til Malmø for at hun kunne se selv hvor dominerende sharia-lovene er der. Dra, Siv; dra og bli klok! Men hun ser vel bare det hun vil se.

Tydelig at FrP satser på en brakstart på valgkampen. FrP-apene tar aldri ferie...

Et feilskritt for Fremskrittspartiet er et fremskritt for menneskeheten.

Stephanie March returnerer til SVU!

Jeg har vært rasende, sint, og skrevet om Gaza og folkemord i Midtøsten. Derfor kommer jeg nå med en gladnyhet. På tide med en ny tv-serie omtale, ettersom det begynner å bli en stund siden jeg skrev om Veronica Mars i denne bloggens spede begynnelse. Tv-serien jeg har valgt å dedikere spalteplass til denne gangen er Law & Order: Special Victim's Unit, som er en del av den enorme tv serie-franchisen Law & Order. Vanligvis er jeg ikke noen stor franchise-fan, jeg elsker derimot kriminal-serier, men de må helst ha noe spesielt ved seg. Ofte kommer jeg over dem helt tilfeldig, en liten kommentar fra en venn, en søndag jeg har litt for lite å gjøre, og jeg ender opp med å "surfe the channel", for å si det sånn. En av disse tv-seriene jeg bare kom over, uten helt å huske hvordan eller når, er SVU.

Serien følger de ansatte ved "the Special Victims' Squad" på Manhatten, New York. Special Victims' jobber med "spesielle ofre", dvs barn, men også mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Siden temaet i serien er så mørkt, på en måte, må skuespillerne virkelig kunne bære karakterene sine. Og det kan de. Mariska Hargitay og Cristopher Meloni er fantastiske som henholdsvis Olivia Benson og Elliot Stabler, de to hovedpersonene i serien, som ser forferdelige ting på jobb hver dag. Med hver sin personlighet og sine erfaringer er de unike hovedpersoner. Elliot Stabler kan se ut som en skikkelig tøffing, med store muskler og hele pakka, men det viser seg fort at han er som en pusekatt på innsiden. Han lar ofte saker gå mer innpå seg enn det Olivia gjør, og han har også selv 4 barn, noe som bringer ham nærmere flere av sakene de jobber med, og gjør at han ser jobben i et større perspektiv. Olivia Benson er selv barn av voldtekt, moren hennes ble gravid med henne gjennom en voldtekt og dette påvirker Olivia. Det er vanskelig for henne å tenke på dette, men det er tydelig at hun gjør det. Som kvinne blir hun ofte også ekstra påvirket, siden det ofte er lettere for henne enn de andre politioffiserene å sette seg selv i offerets sted. Det hender også at gjerningsmenn prøver å skade henne oftere enn de andre. Elliot er klar over dette, og han og Olivia er gode venner, med han som den litt overbeskyttende storebroren. Begge to jobber sammen om å fange de mest utstøtte kriminelle i samfunnet vårt: sex-forbryterne. De som banker opp kjærester, de som voldtar, de pedofile. Men serien gjør ikke dette på en overfladisk måte. Ofte blir også gjerningsmennene presentert på en slik måte at man får sympati for dem, og serien retter mer enn ett spark mot amerikansk rettssystem (bl a praktisering av dødsstraff), behandling av innsatte, pressedekning av enkelte saker, tortur av krigsfanger og følgene av dette og til og med samfunnets syn på slike elementer. Hverken karakterne eller sakene er svart/hvitt, de har alle sine gode og dårlige sider, og det hender at serien får deg til å ville gråte eller kaste opp; men i blant sitter man også igjen med en følelse av at handlingene til menneskene som blir tatt hånd om i serien kunne vært forhindret hvis tegnene hadde blitt sett før, hvis han eller hun hadde fått hjelp...

En annen karakter som jeg mener ga serien ekstra liv og dybde i tidligere sesonger, var distriktsadvokaten Alexandra Cabot, spilt av Stephanie March. Hun var brennende engasjert, brydde seg og hadde alltid en tørr kommentar på lur - i tillegg til å være fantastisk vakker. I rettssalen var hun dronning, og siterte alle fra Gandhi til amerikanske presidenter. Hun forlot serien (til fansens kollektive sorg) etter en dramatisk skyteepisode, under en sak hun hadde i retten som involverte mafiaen. Deretter lot hun som om hun var død, hun ble plassert i vitnebeskyttelsesprogrammet i USA og de eneste som fikk vite om at hun fortsatt var i live, var Olivia og Elliot, som var veldig påvirket av at de måtte bryte all kontakt med henne. Senere har hun dukket opp som vitne i en episode, men deretter har det vært stille. Statsadvokater har kommet og gått, men ingen, ingen av dem har kunnet måle seg med Alexandra Cabots iskalde råskap. Derfor er det med stor glede jeg nå mottar nyheten om at hun skal tilbake i serien, foreløpig for 6 episoder. Denne nyheten kommer samtidig med nyheten om at Hargitay og Meloni, som spiller hovedpersonene, muligens er på vei ut. De har tross alt spilt 10 sesonger i denne serien, og vil ha tid til andre ting. Det er mulig March er et plaster på såret, et forsøk på å holde på de trofaste seerne hvis heltene deres forsvinner ut av serien. Uansett er det en flott nyhet for alle som er glade i god tv.

Hvem måler verdien av et liv?

Ferske tall fra legepersonell i Gaza opplyser om at 690 palestinere er døde. I følge FN er halvparten av disse kvinner og barn. 2.950 mennesker er skadet. På israelsk side er sju soldater drept og 83 skadet, flere av disse har blitt rammet av ild fra andre israelske soldater.

(Tallene på døde, sivile menn er ikke tatt med i beregningene på palestinsk side, antallet drepte sivile kan dermed være høyere.)

Hver dag siden begynnelsen av den israelske invasjonen kommer beskjeden om nye dødsfall. Antall drepte stiger for hver dag som går. På grensa til Gazastripen står hundrevis av journalister som ikke slipper inn. For Israel vil ikke at verden skal se. At vi skal se bombingen, de hylende barna, synet av enda en skole som blir bombet i fillebiter. De av dem som har kommet seg inn, er noen av denne konfliktens eneste helter: De som bringer krigen ut til verden. De som vil at vi skal se, og vite.

Og gjett om vi ser. Over hele verden demonstreres det, aksjoneres det, ropes det høyt i protest mot krigshandlingene til Israel i Palestina. FN, Amnesty, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, ja, omtrent alle verdens hjelpeorganisasjoner og frivillige organisasjoner krever det samme: Kampene må stoppe, nå. Små barn dør på grunn av en politisk maktkamp som har kommet ut av kontroll. Sivile på begge sider merker på kroppen den lidelse det er å leve i en krigssituasjon som ikke tar slutt. Begge sider skylder på hverandre; men for min del kan det hele måles i antall menneskeliv. 690 mot 7. Det er et regnestykke til og med jeg, som ikke er spesielt begavet i matte, kan regne ut. 7 israelske menneskeliv koster 700 palestinske. Hvem bestemte at 7 israelske soldater tilsvarer 700 liv, derav halvparten kvinner og barn? Hvem måler verdien av et liv? Hvordan kan det kalles menneskeverd å slakte ned lokalbefolkningen for å oppnå sine politiske målsetninger? Det er ikke menneskeverd. Det er folkemord.

For hver palestinske unge som dør, for hver eneste sivile kvinne og mann, for dem som er så uheldige å være på feil sted til feil tid; for dem spiller det ingen rolle hvem som er "de reddende englene" og hvem som er "den store, stygge ulven". Det de ser; er dette: De er okkupert, og de blir drept av okkupasjonsmakten. Verdens supermakter kan snakke om at Hamas gjemmer seg bak sivile så mye de vil; snakke om at dette er for å hjelpe sivilbefolkningen. Det hjelper ikke. Folk blir fortsatt drept og lemlestet for hver dag som går. Skjønner ikke Israel at dette vil skape mer vold og terrorisme? At de som har mistet sine kjære vil være overveldet av sorg og søke hevn? I slike situasjoner får de ekstreme kreftene mer makt. Vi ser det samme i Afghanistan og Irak; krigen mot terror fører til mer hat, frykt, sinne og terrorisme. Fordi det finnes ingen vinnere i krig. Bare menneskelig lidelse.