Kamerat Bush tar grep og gjør USA til en kommunist-stat i slike krisetider. At staten kjøper opp et par banker gjør at Bush i folkets øyne har blitt kommunist over natten. Det er flott vi har en mann som Bush å se opp til når livet (og økonomien) går oss imot!
Med fare for å virke som en idiotisk drittunge som ikke skjønner seg på økonomi, jeg kan ikke nekte for at jeg gnir meg litt i hendene, for deretter å høylytt og hånlig proklamere: "Hva var det vi sa?" Vi venstre-radikalere som i lang tid har blitt beskyldt for å være en gjeng naive tullinger som aldri kom over Sovjet-unionens fall og ikke har innsett at penger er fremtiden. Dette sier seg selv fordi vi kjemper mot kapitalismen. Og hvorfor gjør vi det? For meg virker dette spørsmålet ganske utrolig. Men du verden så ofte jeg møter på det! Hva gjør man i dette tilfellet? Man kan peke på utnyttelse og undertrykkelse av verdens fattige, man kan peke på 20-timers arbeidsdag for arbeidere i Asia, på den amerikanske kulturimperialismen, på verdens naturressurser som blir ofret i kapitalens navn, på barn som dør fordi en melkeprodusent i Kina ville stappe mer penger ned i sine dype lommer. Men som oftest har dette ingen effekt. Du blir bare sett litt rart på, før den du snakker med rister på hodet og lusker sin vei. Etter 17 år i denne avkroken av verden har jeg innsett at de fleste av dette landets borgere dessverre ikke kunne brydd seg mindre om disse tingene. Det er lett å svelge at et par barn dør av å arbeide seg i hjel i et eller annet fjernt land hvis man kan kjøpe billige merkeklær. Det er lett å godta at USA fører ulovlige kriger på jakt etter olje i Midtøsten så lenge man kan kjøpe seg en iPod i nærmeste duppeditt-butikk.
Og ikke minst er det ikke vanskelig å glemme at norsk oljeboring går hardt ut over verdens økosystem så lenge vi har komfortabelt billig bensin til bilene våre.
Eller man kan peke på tilstandene i USA nå. Man kan peke på rentene til himmels, på dyrere merkevarer, på charterflypriser som stiger, på storkonserner som går konkurs. Da kanskje det skjer noe. Kanskje kan man se et nervøst glimt av panikk i øynene på personen man snakker med, et åpenbaringens øyeblikk i det ens samtalepartner ser sitt liv falle i ruiner for sitt indre øye. Da, og dessverre bare da, kan man nå gjennom med å peke på hvor annerledes det hadde vært hvis vi ikke var så avhengig av pengene. Hvis vi ikke lot de grådigstes interesser legge grunnlaget for samfunnet vi lever i. For parallellen grådighet/kapitalisme kommer tydelig fram hvis vi ser på det som skjer i verden i dag, men ikke minst det som har skjedd før. Vi kan følge kapitalismens blodige spor gjennom historien, fra vikingtida til det norske olje-eventyret og den amerikanske drømmen via nedslaktningen av indianerne i Sør-Amerika og totalødeleggelsen av verdens naturressurser, ja, til og med havet ødelegger vi i pengegaloppen vår. Vi kan følge dette blodsporet til dagens krig i Irak, der sivile dessverre er "collateral damage" i jakten på den siste oljedråpa. Vi kan følge det til menn, kvinner og barn som dør i hopetall fordi et menneske sitter på andre enden av kloden og har skjønt at livsnødvendige medisiner kan være god butikk. Det disse hendelsene, det verdenshistorien stort sett har til felles, er alle likene som ligger strødd i deres vei.
Vi liker å tro at verden har forandret seg. At ingen mennesker i dag dør for at ett menneske skal bli rikere. At vi mennesker ikke er så kyniske. Men se på melkekatastrofen i Kina. Det eneste bedriften brydde seg om, var økt profitt. Om noen spedbarn måtte dø for at dette skulle skje, fikk det heller være på den måten. Vi vil heller lukke øynene enn å se på mennesker som blør i hjel på trappa av sykehus i USA fordi de ikke har helseforsikring. I samme land blir innbyggere - voksne og barn - kastet ut av husene sine fordi pengekrisa fører til at de ikke har råd til å betale regningene sine denne måten. Får vi folk til å innse dette, til å se at den største faren verden står ovenfor i dag ikke er terrorisme eller global oppvarming, men dette evige jaget etter mer og mer penger, ser de også at det går et skille i verden. På ei side står kapitalen, på den andre hver utbytta kvinne og mann. Vi må stoppe turbo-kapitalismen. Det har gått for langt. Verden takler ikke presset lenger. Bankkrisen i USA er også et resultat av dette. Et resultat av at noen er villige til å gjøre alt for å tjene mer penger.
"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måe å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?" - professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo
