Stephanie March returnerer til SVU!

Jeg har vært rasende, sint, og skrevet om Gaza og folkemord i Midtøsten. Derfor kommer jeg nå med en gladnyhet. På tide med en ny tv-serie omtale, ettersom det begynner å bli en stund siden jeg skrev om Veronica Mars i denne bloggens spede begynnelse. Tv-serien jeg har valgt å dedikere spalteplass til denne gangen er Law & Order: Special Victim's Unit, som er en del av den enorme tv serie-franchisen Law & Order. Vanligvis er jeg ikke noen stor franchise-fan, jeg elsker derimot kriminal-serier, men de må helst ha noe spesielt ved seg. Ofte kommer jeg over dem helt tilfeldig, en liten kommentar fra en venn, en søndag jeg har litt for lite å gjøre, og jeg ender opp med å "surfe the channel", for å si det sånn. En av disse tv-seriene jeg bare kom over, uten helt å huske hvordan eller når, er SVU.

Serien følger de ansatte ved "the Special Victims' Squad" på Manhatten, New York. Special Victims' jobber med "spesielle ofre", dvs barn, men også mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Siden temaet i serien er så mørkt, på en måte, må skuespillerne virkelig kunne bære karakterene sine. Og det kan de. Mariska Hargitay og Cristopher Meloni er fantastiske som henholdsvis Olivia Benson og Elliot Stabler, de to hovedpersonene i serien, som ser forferdelige ting på jobb hver dag. Med hver sin personlighet og sine erfaringer er de unike hovedpersoner. Elliot Stabler kan se ut som en skikkelig tøffing, med store muskler og hele pakka, men det viser seg fort at han er som en pusekatt på innsiden. Han lar ofte saker gå mer innpå seg enn det Olivia gjør, og han har også selv 4 barn, noe som bringer ham nærmere flere av sakene de jobber med, og gjør at han ser jobben i et større perspektiv. Olivia Benson er selv barn av voldtekt, moren hennes ble gravid med henne gjennom en voldtekt og dette påvirker Olivia. Det er vanskelig for henne å tenke på dette, men det er tydelig at hun gjør det. Som kvinne blir hun ofte også ekstra påvirket, siden det ofte er lettere for henne enn de andre politioffiserene å sette seg selv i offerets sted. Det hender også at gjerningsmenn prøver å skade henne oftere enn de andre. Elliot er klar over dette, og han og Olivia er gode venner, med han som den litt overbeskyttende storebroren. Begge to jobber sammen om å fange de mest utstøtte kriminelle i samfunnet vårt: sex-forbryterne. De som banker opp kjærester, de som voldtar, de pedofile. Men serien gjør ikke dette på en overfladisk måte. Ofte blir også gjerningsmennene presentert på en slik måte at man får sympati for dem, og serien retter mer enn ett spark mot amerikansk rettssystem (bl a praktisering av dødsstraff), behandling av innsatte, pressedekning av enkelte saker, tortur av krigsfanger og følgene av dette og til og med samfunnets syn på slike elementer. Hverken karakterne eller sakene er svart/hvitt, de har alle sine gode og dårlige sider, og det hender at serien får deg til å ville gråte eller kaste opp; men i blant sitter man også igjen med en følelse av at handlingene til menneskene som blir tatt hånd om i serien kunne vært forhindret hvis tegnene hadde blitt sett før, hvis han eller hun hadde fått hjelp...

En annen karakter som jeg mener ga serien ekstra liv og dybde i tidligere sesonger, var distriktsadvokaten Alexandra Cabot, spilt av Stephanie March. Hun var brennende engasjert, brydde seg og hadde alltid en tørr kommentar på lur - i tillegg til å være fantastisk vakker. I rettssalen var hun dronning, og siterte alle fra Gandhi til amerikanske presidenter. Hun forlot serien (til fansens kollektive sorg) etter en dramatisk skyteepisode, under en sak hun hadde i retten som involverte mafiaen. Deretter lot hun som om hun var død, hun ble plassert i vitnebeskyttelsesprogrammet i USA og de eneste som fikk vite om at hun fortsatt var i live, var Olivia og Elliot, som var veldig påvirket av at de måtte bryte all kontakt med henne. Senere har hun dukket opp som vitne i en episode, men deretter har det vært stille. Statsadvokater har kommet og gått, men ingen, ingen av dem har kunnet måle seg med Alexandra Cabots iskalde råskap. Derfor er det med stor glede jeg nå mottar nyheten om at hun skal tilbake i serien, foreløpig for 6 episoder. Denne nyheten kommer samtidig med nyheten om at Hargitay og Meloni, som spiller hovedpersonene, muligens er på vei ut. De har tross alt spilt 10 sesonger i denne serien, og vil ha tid til andre ting. Det er mulig March er et plaster på såret, et forsøk på å holde på de trofaste seerne hvis heltene deres forsvinner ut av serien. Uansett er det en flott nyhet for alle som er glade i god tv.

Hvem måler verdien av et liv?

Ferske tall fra legepersonell i Gaza opplyser om at 690 palestinere er døde. I følge FN er halvparten av disse kvinner og barn. 2.950 mennesker er skadet. På israelsk side er sju soldater drept og 83 skadet, flere av disse har blitt rammet av ild fra andre israelske soldater.

(Tallene på døde, sivile menn er ikke tatt med i beregningene på palestinsk side, antallet drepte sivile kan dermed være høyere.)

Hver dag siden begynnelsen av den israelske invasjonen kommer beskjeden om nye dødsfall. Antall drepte stiger for hver dag som går. På grensa til Gazastripen står hundrevis av journalister som ikke slipper inn. For Israel vil ikke at verden skal se. At vi skal se bombingen, de hylende barna, synet av enda en skole som blir bombet i fillebiter. De av dem som har kommet seg inn, er noen av denne konfliktens eneste helter: De som bringer krigen ut til verden. De som vil at vi skal se, og vite.

Og gjett om vi ser. Over hele verden demonstreres det, aksjoneres det, ropes det høyt i protest mot krigshandlingene til Israel i Palestina. FN, Amnesty, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, ja, omtrent alle verdens hjelpeorganisasjoner og frivillige organisasjoner krever det samme: Kampene må stoppe, nå. Små barn dør på grunn av en politisk maktkamp som har kommet ut av kontroll. Sivile på begge sider merker på kroppen den lidelse det er å leve i en krigssituasjon som ikke tar slutt. Begge sider skylder på hverandre; men for min del kan det hele måles i antall menneskeliv. 690 mot 7. Det er et regnestykke til og med jeg, som ikke er spesielt begavet i matte, kan regne ut. 7 israelske menneskeliv koster 700 palestinske. Hvem bestemte at 7 israelske soldater tilsvarer 700 liv, derav halvparten kvinner og barn? Hvem måler verdien av et liv? Hvordan kan det kalles menneskeverd å slakte ned lokalbefolkningen for å oppnå sine politiske målsetninger? Det er ikke menneskeverd. Det er folkemord.

For hver palestinske unge som dør, for hver eneste sivile kvinne og mann, for dem som er så uheldige å være på feil sted til feil tid; for dem spiller det ingen rolle hvem som er "de reddende englene" og hvem som er "den store, stygge ulven". Det de ser; er dette: De er okkupert, og de blir drept av okkupasjonsmakten. Verdens supermakter kan snakke om at Hamas gjemmer seg bak sivile så mye de vil; snakke om at dette er for å hjelpe sivilbefolkningen. Det hjelper ikke. Folk blir fortsatt drept og lemlestet for hver dag som går. Skjønner ikke Israel at dette vil skape mer vold og terrorisme? At de som har mistet sine kjære vil være overveldet av sorg og søke hevn? I slike situasjoner får de ekstreme kreftene mer makt. Vi ser det samme i Afghanistan og Irak; krigen mot terror fører til mer hat, frykt, sinne og terrorisme. Fordi det finnes ingen vinnere i krig. Bare menneskelig lidelse.