I dag har flere medier, inkludert Dagbladet og VG, kunnet melde at norske soldater i tjeneste i Afghanistan har et noe "interessant" syn på det å være i krig, og på det å ta menneskeliv. I det nye herremagasinet Alfa (som uten tvil har lykkes med å skape blest rundt lanseringen sin) siteres flere norske soldater på at de syns krig og dreping er bedre enn sex, og at de "kom til Afghanistan for å drepe, ikke for å redde verden".
Dessuten siteres en major som sier at han ikke reflekterer over det å ta liv, og at han lærer det samme til sine soldater. I tillegg, på toppen av dette, kan VG melde at norske soldater har hatt hevn som motiv flere steder etter drapet på norske Claes Joachim "Jokke" Olsson. Disse sakene fører til krisemøte i Forsvaret. Det er et krisemøte som virkelig trengs.
For hva gjør det med oss mennesker å delta i en krig? Det gjør mye. Det får frem det beste og verste i oss. Det beste, gjennom det at mange engasjerer seg for noe de tror på, det beste gjennom at de som IKKE er ute i felten og slåss også dras med, og engasjerer seg for krigens ofre - men hovedsakelig vil jeg si at det får fram det verste i oss. Det får fram tankegangen om "oss" og "dem", det får oss (sikkert en psykologisk mekanisme) til å tenke at fiendene våre ikke er menneskelige på samme måte som oss, og at deres liv er mindre verdt enn vårt eget liv.
Når denne mentaliteten begynner å spre om seg, som den tydeligvis har gjort blant en del norske soldater i Afghanistan, er da man virkelig bør reagere, virkelig bør enes om å hente soldatene hjem fra denne destruktive krigen. Det er da menneskeheten framstår som ond, når man med hevet hode og upåvirket kan fyre løs på andre mennesker som oss selv, mennesker med følelser, med venner og familie, uten å tenke noe på det i ettertid. Soldatene som kommer hjem fortjener all den psykologiske hjelpen de kan få. Det virkelig skumle er når de ikke TRENGER denne hjelpen. Når det psykopatiske ideal om å ikke føle noe får gjennomslag blant de stridende...
