Tiden som forsvant

I dag leste vi et kåseri om den moderne nordmanns tidsbruk på skolen, og det fikk meg til å tenke over mitt eget tidsbruk. Lyver jeg for meg selv når jeg sier at jeg ikke "rekker" å gjøre lekser? Her er svaret et klart ja. Sannheten er at jeg mye heller vil ha det gøy med vennene mine en lørdagskveld enn å nipugge til geo-prøven neste mandag, eller at jeg liker bedre å sitte på facebook (eller bloggen min for den saks skyld) klokken 11 på kvelden enn å 1) sove - som jeg strengt tatt både trenger og innerst inne vil - eller 2) gjøre leksene jeg har til dagen etter.
Ofte setter jeg meg også ned og ser på opptil flere tv-programmer jeg følger med på - fordi jeg fortjener det. På mange måter tror jeg at jeg vil belønne meg selv, at jeg er såpass lat at jeg syns at skole til halv 4 fortjener litt avslapping på sofaen. Ikke det at det skjer ofte. Alt i alt har jeg det veldig travelt. Det er nemlig ikke lite som forventes av en moderne 16-åring.

Først har vi selvfølelig skolen. Jeg vet at jeg ba om det da jeg søkte meg til Foss, men lekseberget ser ut til å hope seg opp, mens karakterene er på vei nedover. Og det ennå jeg jobber hardt - etter mine standarder, i det minste. Likevel, det er kjipt å ha spanskprøve og franskprøve på samme dag, slik at jeg må pugge verbformer og prøve å ikke blande de to språkene. Jeg trives utrolig godt, men enkelte dager er jeg så sliten etter endt dag at jeg kunne lagt meg til å sove til neste dag. Men det har jeg da ikke tid til. I tillegg til skolen har man jo - i de flestes tilfelle i alle fall - venner. Venner man skal holde kontakt med, gamle bestevenninner som ringer deg akkurat de dagene du er trøtt og våt og det pøser ute og spør om du vil komme over, venner man har det gøy med. Da passer det seg ikke å være trøtt og sur og lide av et akutt behov for et par Ibux, da skal man være glad og energisk og stråle fra øre til øre. Man kan ikke si på fredag kveld at "nei, jeg blir nok ikke med ut i dag, fordi jeg har hatt skole hele uka og jeg er kjempesliten og har mest lyst til å sitte hjemme og se på Beat for Beat - ja, du hørte riktig, Beat for Beat - i stedet for å dra på fest hos en jeg ikke kjenner." Å gjøre det er som å ta selvmord sosialt. Jeg vet selv hvor lett det er å etterhvert slutte å invitere venninnen som ikke får lov til å gå ut av foreldrene hennes, selv om du er glad i henne, selv om du savner henne.

Og det slutter ikke her. Alle ungdommer har et tidsfordriv. For min del er det ikke fotball eller tennis eller noe en jente på min alder visstnok burde drive med, men noe så utrolig sprøtt og skummelt som Rød Ungdom. Greit nok, det er bare et møte i uka, og det er veldig koselig - men så må man ta med alle helger osv som går med til demoer i løpet av et år. I tillegg er jeg ikke den det er vanskeligst å be. For all del, jeg hadde ikke vært med hvis jeg ikke ville være aktiv, og jeg er glad for at jeg er medlem, men i blant skulle jeg ønske jeg fikk tid til å ta igjen livet mitt.

Rød Ungdom er en ting. Noe helt annet - som vi absolutt ikke må glemme - er kjærlighetslivet. For min del er det ganske stabilt for tiden (jeg og kjæresten har vært sammen i 5 måneder nå), noe som krever sitt. Man skal pleie kjærligheten, finne på noe så ofte som mulig, og helst bruke masse penger mens man gjør det. Det vil si at de få dagene jeg har tid, skviser jeg inn litt kvalitetstid med kjæresten. I tillegg forventer familien at jeg er tilgjengelig for besøk til bestemor, barnevakter, familiemiddager og besøk hos såkalte "venner av familien" til enhver tid det måtte passe foreldrene mine.

En dag i blant skjer det at kjæresten er på bandøving, vennene mine er dynget av lekser, foreldrene mine har senvakt og timeplanen min er helt fri for dagen. Da skulle man tro at jeg ville lene meg tilbake og nyte "friheten". Kanskje sove en times tid, se på en film som har ligget uåpnet på rommet siden jul, slappe av, trekke pusten før jeg kaster meg ut i hverdagen igjen. Men neida. Slik fungerer ikke hjernen min. Får jeg en dag til overs, bruker jeg den på å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke ble med typen på bandøving, at jeg ikke tilbød mamma å vaske badet, at jeg ikke ringer venner jeg vet er ledige den dagen, eller at jeg velger å IKKE gjøre leksene til norsktimen to uker etter. Det er utrolig hvor mye tid man kaster bort på å bekymre seg over alle tingene man ikke gjør.

Om inngangen på 2008 og å høre på musikk høyt på bussen

Godt nytt år!

Litt i seneste laget, men bedre sent enn aldri. ;) Nå er vi da inne i 2008, og de siste dagene har Lommemannen-saken tatt opp veldig mye plass i norsk media. Først ble politiet priset opp i skyene for å omsider ha tatt ham (etter å ha holdt på i over 30 år var det vel strengt tatt på tide), så kastet media seg over de saftige fakta rundt denne lommeløse mannens forhold til politiet, for så til sist å gi idioten Tor Erling Staff all spalteplass.
Her kommer the million dollar quotes, med stor skrift OG gåsetegn:

"Politiet fremstiller det som det er en drapsbombe som har gått rundt, men om åtte-elleve unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke det skadelig" og

"Dette er en ren heksejakt fra politiets side i forhold til at siktelsens punkter inneholder beskjedne hendelser som ikke kan ha hatt noen skadevirkning på de impliserte unge guttene"

Staff vet å få ertet på seg hele Norge. Greit nok at han tilbrakte sin egen ungdomstid med å suge av eldre menn, og visstnok likte det, han har ingen rett til å tråkke så grundig på ofrene som på denne måten. Det er rett og slett sjokkerende! Like sjokkerende er det da likevel at han har mottatt drapstrusler. Det er å dra det hele litt langt.

I dag kom også nyheten om at hotellet Jonas Gahr Støre bor i i Afghanistan har blitt angrepet. Det er en sjokkert men uskadd Gahr Støre som fortalte sin historie i VG. Det at en norsk journalist og en annen person er skadd blir så vidt nevnt.

Til sist må jeg vel komme tilbake til tittelen, nemlig å høre på musikk høyt på bussen. Dvs å skru lyden på iPoden opp på det høyeste så alle hører hva man hører på. Jeg har oppdaget denne nye måten å kommunisere med omverdenen på etter at jeg fikk iPod til jul. Det har kanskje noe med et behov i de fleste mennesker for å bli sett og hørt (the force is strong in this one), eller et behov for å vise hva man står for og hvilken identitet man har. I alle fall er det utrolig deilig å sette på enten en utrolig kul sang eller en utrolig politisk sang og skru volumet opp på fullt. Det er direkte befriende, å prakke på andre meningene sine på den måten. Perfekt for å fremstå som en aggressiv palestinaskjerfkledd kommunist på vei hjem fra skolen en mandags ettermiddag. Dette fenomenet anbefaler jeg på det sterkeste. Man har ikke hørt på musikk før man setter seg ved siden av en som leser i Dagens Næringsliv og blåser øra sine ut med Karpe Diem, Appendix og Samvirkelaget.