I dag kom meldingen: Norge er nok engang kåret til verdens beste land å bo i. FN har sett på kriterier som leseferdigheter, BNP, skolegang og forventet levealder - og vi troner på topp. Om dette er et reelt bilde av virkeligheten, kan man spørre seg - og akkurat dét er det mange som gjør.
Jeg vil først starte med å si at jeg syns Norge er et flott land å leve i. Som kvinne har jeg ekstremt mange flere rettigheter enn kvinner andre steder, som student blir jeg støttet med tusenvis av kroner fra staten og som nordmann har jeg krav på mange gode helsetiltak, i tillegg til offentlig, gratis skole. Jeg er ikke glad i å klage, og mener det blir gjort i utide. For det er ingen vits å stikke under en stol at Norge er et veldig bra land å leve i - for de aller fleste. Vi har fortsatt mennesker, i dagens 2009, som lever under fattigdomsgrensa. Vi har folk som må tigge eller stjele for å overleve, 1 av 5 elever dropper ut av videregående skole og klasseskillene er tydeligere enn på lenge. Men likevel vil jeg komme med påstanden om at FN ikke bommer så totalt som enkelte skal ha det til. Norge ER verdens beste land å bo i. Men i stedet for å være stolt over dette, i stedet for å ville hjelpe flere, ta inn flere som trenger et godt og trygt sted å bo; i stedet for å hjelpe de narkomane på Plata i Oslo - så klager vi.
Vi klager over innvandrerne, som ikke er som vi vil ha dem. Vi klager over politikerne, som ikke gjør som vi ba dem om. Vi klager over staten, som pålegger oss skatter og avgifter som i sin tur kommer samfunnet til gode. Vi klager over de offentlige velferdstilbudene, men klager ennå mer hvis vi ikke syns de er bra nok. Vi har rett og slett blitt så vant til så masse penger og så mye velferd at vi er i ferd med å bli et egoistisk folkeslag. Vi vil bare ha "lønnsomme" innvandrere, innvandrere vi kan tjene på - det handler nemlig ikke lenger om at alle fortjener et sted å bo, at alle har krav på beskyttelse fra krig og forfølgelse og at de aller fleste er flotte samfunnsborgere - så lenge vi ikke "tjener på dem", vil vi ikke ha dem. Vi har nemlig nådd det punktet i grådighetens og egoismens navn der alt må gagne oss. Bistand må betales tilbake - om det så er gjennom penger eller tjenester, flyktninger må kunne være lønnsomme og oljepengene skal bare komme oss selv til gode. Vi har sluttet å se utover vår egen nesetipp, å se at det finnes en verden utenfor oljebinga vår. Sluttet å se at det at vi har blitt et så rikt velferdssamfunn, ikke gjør at vi kan SLUTTE å bry oss, slutte å hjelpe. Det gir oss heller et ansvar for å hjelpe folk som ikke er så heldige som oss.
Hadde jeg vært hinduist, må jeg ha vært en fantastisk person i mitt forrige liv. Jeg er nemlig blant de nesten 5 millionene på verdensbasis som er så heldige at de bor i verdens aller beste land å leve i. Vær så snill, vi har plass; og jeg velger å tro at vi har hjerterom - ikke la oss kutte av verdens fattige fordi vi selv har fått det så bra at vi har glemt hvordan det er å gå sultne.
