Media kaller 2008 "det store kjærlighetsåret", "året da verden forandret seg", eller for den saks skyld "året der vi ble tatt på senga". For 2008 var ikke bare året jeg begynte i andre eller slo opp med kjæresten; nei, det er liten tvil om at 2008 har vært et begivenhetsrikt år for hele jordas befolkning, og inspirert av visse andre her i verden vil jeg her lage min egen lille "kåring":
Årets sportsøyeblikk: Her står det mellom cupfinalen i fotball og da håndball-jentene vant OL-gull.
Årets "kan noen gi den mannen en munnkurv?": Jan Thomas "husket" ikke hva statsministeren het, men var ganske sikker på at han hadde fine ben. Og, forresten, amming er ikke bra i følge denne karen. "Ikke ødelegg det Gud har gitt deg", Jan Thomas - bare smil pent og hold kjeft!
Årets musikal: 2008 har vært året der "alle" har gått rundt og nynna på "Money Money Money" og "Hey Jude". Men hvilken av årets tallrike musikaler har vært best? Sorry, alle "Mamma Mia"-fans. Joa, filmen var artig, den, men må seg seg grundig slått av den fantastiske "Across the universe". After all, hvordan skal et Grand Prix-band fra Sverige kunne måle seg med et av de største bandene gjennom tidene?
Årets "hva var det vi sa?": Finanskrisen.
Årets mest overraskende suksess: Snåsamannen.
Årets greit, det holder nå: Madcon. Jada, visst er de flinke, men vi begynner å bli LITT lei av "Beggin'".
Årets gledelige musikkoverraskelse 1: Den småheftige låta "Kids" med MGMT klarte å snike seg inn på VG-lista i sånn en ukes tid, før fjortisa klagde og fikk den fjernet.
Årets gledelige musikkoverraskelse 2: Guns N' Roses har gjort alle kritikker til skamme - omsider har de gitt ut "Chinese Democracy", noe som har blitt tatt godt i mot av musikk-verdenen.
Årets morsomste sitat: "The fundamentals of America's economy are strong." — McCain, 17. april. I løpet av året viste det seg at han måtte svelge de ordene.
Årets wow, han KAN gjøre noe bra: Pølse-Hansen har for en gangs skyld bestemt noe annet enn at vi skal pælme ut flyktinger, nemlig at angrepiller skal kunne selges i dagligvarebutikker så de skal være tilgjengelige for alle norske jenter. Creds, Bjarne Håkon Hansen!
Årets gledelige politikkoverraskelse 1: FrP taper terreng på meningsmålene.
Årets gledelige politikkoverraskelse 2: Rødt er i følge ferske tall inne med 2 mandater på tinget.
Årets par: Michelle og Barack Obama. Ikke bare er begge to usedvanlige flotte sammen, de er i tillegg veldig kule og har hatt stor innflytelse på året som har gått.
Årets mest innflytelsesrike: Vel, det er mye både positivt og negativt å si om Obama, men at han har hatt innflytelse er det liten tvil om.
Årets tv-fenomen som har gått meg hus forbi: "House" og "Gossip Girl". Seriene ALLE har snakket om - bortsett fra meg. Jeg har riktignok sett et par episoder av hver, men har ikke blitt bitt av den store basillen.
Årets skurk: The Joker. Definitivt The Joker. Ingen over, ingen ved siden, men jævlig mange under.
Årets RIP: Heath Ledger, Trond Kirkvaag, Harald Heide-Steen, Grete Kausland og ikke minst Kjell Kristian Rike. Et trist år for norsk humor, for den internasjonale filmbransjen og for norsk tv-sport. Heath Ledgers tragiske dødsfall var kanskje det aller tristeste, fordi han var så ung og hadde en liten datter og en kone. Og vår egen Anne Cath. Vestly må heller ikke gå i glemmeboka.
lørdag 27. desember 2008
mandag 1. desember 2008
Vintermusikk
Joda, vinteren er tiden for julemusikk, festing og medfølgende høylytt up-tempo dansemusikk, men den er også tiden for rolig musikk. Tiden for jazz, for blues og pop. Tom Waits, Norah Jones, Radka Toneff... Vakre sanger til en vakker årstid.
Her er mine personlige favoritter:
Radka Toneff - The Moon is a Harsh Mistress og Mr. Bojangles (denne anbefales på det sterkeste også med Bob Dylan!) - Radka døde dessverre altfor tidlig, men hun etterlot seg en musikalsk arv som ikke vil bli glemt med det første. Hun er populær for tiden, med et album med ikke tidligere utgitt materiale og en biografi i butikkene under juleshoppingen. Disse sangene (begge to coverversjoner) er kanskje de aller flotteste eksemplene på hennes fantastiske stemme. Kan høres på MySpace.
Chet Baker - My Funny Valentine - evig klassiker, denne her. (As a random fact, Radka Toneff synger faktisk også denne sangen) Ikke bare en kjærlighetssang, men et slags kjærlighetsepos. Det er vakkert. Som snøen.
Norah Jones - Don't Know Why - min personlige Norah Jones-favoritt. Hun har en fantastisk stemme, som passer perfekt til denne sangen!
Mye av Tom Waits, kanskje spesielt I Beg Your Pardon
Omtrent ALT av Regina Spektor. Samson er det vakreste hun noen gang har utgitt, syns jeg!
Louis Armstrong - Wonderful World denne sier seg selv.
Coldplay - Trouble - Etter min mening den fineste Coldplay-sangen. Stemningsfull, lavmælt og med Chris Martins insisterende, fine stemme.
Men siden det snart er jul, kan jeg vel slenge med noen julesanger også:
Have Yourself a Merry Little Christmas
White Christmas
Driving Home for Christmas
En stjerne skinner i natt
O Helga Natt
mandag 10. november 2008
Serien er glemt, for cupen er vår!
Vålerenga- Stabæk 4-1. Resultatet står å lese i alle landets ledende aviser; og to navn er på alles lepper: Moa og Fredheim Holm. De to stjernespissene som førte Enga til himmels og Stabæk ned i ydmykelsens mørke. Det smakte godt. Det smakte veldig godt.
Klokka er drøyt tre på ettermiddagen. Det er søndag, og vanligvis ganske stille i Oslos gater. Men ikke i dag. I dag er det annerledes. I dag runger "Vålerenga Kjerke" ut fra tv-stuer over hele Norge. Allsangen på Ullevål høres nesten helt bort på St. Hans-haugen. Sangen fra teltet på Youngstorget høres fra Aker Brygge til Oslo Katedralskole. I dette teltet befinner jeg meg. Jeg er med, jeg synger for full hals, til jeg er hes, til jeg er svimmel og ikke har mer stemme igjen. Foran meg står det en mann et sted i 60-årene. Han holder opp et gammelt og slitt skjerf med "Vålerengens Idrettsforening" på. Du kan se det på ham, at han er en supporter. En som følger laget sitt gjennom ild og vann, gjennom gode og onde dager. Gjennom tap, nedrykk og seire. Han står rett foran meg, denne mannen, og vugger sakte fram og tilbake med skjerfet over hodet, i takt med musikken. Og han gråter. Han gråter så tårene spruter, så hele kroppen hans rister i hulk. Han klemmer forbipasserende, han gråter og gråter; lykkelige tårer. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg barske, tatoverte, ubarberte menn som kaster seg om halsen på hverandre; spruter øl som om det var champagne, gråter og ler om hverandre; og det gjør meg enda gladere. Den enorme seiersgleden er vakker og direkte. Fotball blir anklaget for å være macho og aggressivt. Alle som opplever sånne seiersøyeblikk vet at det ikke er aggressivt eller spesielt "macho" (Personlig syns jeg gråt er maskulint, men det er ikke den generelle oppfatning). Det er derimot både mykt og hardt på en gang; himmel og helvete; sorg og glede, og ikke minst: håp. Håp om at neste sesong, neste år, da skal vi vinne alt på Ullevål.
Gratulerer, VIF! Seieren i går var fortjent så det holder. Og måtte festen vare helt til neste sesong.
Klokka er drøyt tre på ettermiddagen. Det er søndag, og vanligvis ganske stille i Oslos gater. Men ikke i dag. I dag er det annerledes. I dag runger "Vålerenga Kjerke" ut fra tv-stuer over hele Norge. Allsangen på Ullevål høres nesten helt bort på St. Hans-haugen. Sangen fra teltet på Youngstorget høres fra Aker Brygge til Oslo Katedralskole. I dette teltet befinner jeg meg. Jeg er med, jeg synger for full hals, til jeg er hes, til jeg er svimmel og ikke har mer stemme igjen. Foran meg står det en mann et sted i 60-årene. Han holder opp et gammelt og slitt skjerf med "Vålerengens Idrettsforening" på. Du kan se det på ham, at han er en supporter. En som følger laget sitt gjennom ild og vann, gjennom gode og onde dager. Gjennom tap, nedrykk og seire. Han står rett foran meg, denne mannen, og vugger sakte fram og tilbake med skjerfet over hodet, i takt med musikken. Og han gråter. Han gråter så tårene spruter, så hele kroppen hans rister i hulk. Han klemmer forbipasserende, han gråter og gråter; lykkelige tårer. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg barske, tatoverte, ubarberte menn som kaster seg om halsen på hverandre; spruter øl som om det var champagne, gråter og ler om hverandre; og det gjør meg enda gladere. Den enorme seiersgleden er vakker og direkte. Fotball blir anklaget for å være macho og aggressivt. Alle som opplever sånne seiersøyeblikk vet at det ikke er aggressivt eller spesielt "macho" (Personlig syns jeg gråt er maskulint, men det er ikke den generelle oppfatning). Det er derimot både mykt og hardt på en gang; himmel og helvete; sorg og glede, og ikke minst: håp. Håp om at neste sesong, neste år, da skal vi vinne alt på Ullevål.
Gratulerer, VIF! Seieren i går var fortjent så det holder. Og måtte festen vare helt til neste sesong.
lørdag 20. september 2008
Katastrofekapitalismen
pSå har det omsider skjedd. Kapitalen faller, med påfølgende krisesituasjoner på børsen og panikk i de høyere kretser. I gangene i skyskraperne på Wall Street hviskes det nervøst i krokene. Her i Norge går det så langt at til og med milliardærer innser at de ikke kan fortsette å sende skjorta si til vask i utlandet.
Kamerat Bush tar grep og gjør USA til en kommunist-stat i slike krisetider. At staten kjøper opp et par banker gjør at Bush i folkets øyne har blitt kommunist over natten. Det er flott vi har en mann som Bush å se opp til når livet (og økonomien) går oss imot!
Med fare for å virke som en idiotisk drittunge som ikke skjønner seg på økonomi, jeg kan ikke nekte for at jeg gnir meg litt i hendene, for deretter å høylytt og hånlig proklamere: "Hva var det vi sa?" Vi venstre-radikalere som i lang tid har blitt beskyldt for å være en gjeng naive tullinger som aldri kom over Sovjet-unionens fall og ikke har innsett at penger er fremtiden. Dette sier seg selv fordi vi kjemper mot kapitalismen. Og hvorfor gjør vi det? For meg virker dette spørsmålet ganske utrolig. Men du verden så ofte jeg møter på det! Hva gjør man i dette tilfellet? Man kan peke på utnyttelse og undertrykkelse av verdens fattige, man kan peke på 20-timers arbeidsdag for arbeidere i Asia, på den amerikanske kulturimperialismen, på verdens naturressurser som blir ofret i kapitalens navn, på barn som dør fordi en melkeprodusent i Kina ville stappe mer penger ned i sine dype lommer. Men som oftest har dette ingen effekt. Du blir bare sett litt rart på, før den du snakker med rister på hodet og lusker sin vei. Etter 17 år i denne avkroken av verden har jeg innsett at de fleste av dette landets borgere dessverre ikke kunne brydd seg mindre om disse tingene. Det er lett å svelge at et par barn dør av å arbeide seg i hjel i et eller annet fjernt land hvis man kan kjøpe billige merkeklær. Det er lett å godta at USA fører ulovlige kriger på jakt etter olje i Midtøsten så lenge man kan kjøpe seg en iPod i nærmeste duppeditt-butikk.
Og ikke minst er det ikke vanskelig å glemme at norsk oljeboring går hardt ut over verdens økosystem så lenge vi har komfortabelt billig bensin til bilene våre.
Eller man kan peke på tilstandene i USA nå. Man kan peke på rentene til himmels, på dyrere merkevarer, på charterflypriser som stiger, på storkonserner som går konkurs. Da kanskje det skjer noe. Kanskje kan man se et nervøst glimt av panikk i øynene på personen man snakker med, et åpenbaringens øyeblikk i det ens samtalepartner ser sitt liv falle i ruiner for sitt indre øye. Da, og dessverre bare da, kan man nå gjennom med å peke på hvor annerledes det hadde vært hvis vi ikke var så avhengig av pengene. Hvis vi ikke lot de grådigstes interesser legge grunnlaget for samfunnet vi lever i. For parallellen grådighet/kapitalisme kommer tydelig fram hvis vi ser på det som skjer i verden i dag, men ikke minst det som har skjedd før. Vi kan følge kapitalismens blodige spor gjennom historien, fra vikingtida til det norske olje-eventyret og den amerikanske drømmen via nedslaktningen av indianerne i Sør-Amerika og totalødeleggelsen av verdens naturressurser, ja, til og med havet ødelegger vi i pengegaloppen vår. Vi kan følge dette blodsporet til dagens krig i Irak, der sivile dessverre er "collateral damage" i jakten på den siste oljedråpa. Vi kan følge det til menn, kvinner og barn som dør i hopetall fordi et menneske sitter på andre enden av kloden og har skjønt at livsnødvendige medisiner kan være god butikk. Det disse hendelsene, det verdenshistorien stort sett har til felles, er alle likene som ligger strødd i deres vei.
Vi liker å tro at verden har forandret seg. At ingen mennesker i dag dør for at ett menneske skal bli rikere. At vi mennesker ikke er så kyniske. Men se på melkekatastrofen i Kina. Det eneste bedriften brydde seg om, var økt profitt. Om noen spedbarn måtte dø for at dette skulle skje, fikk det heller være på den måten. Vi vil heller lukke øynene enn å se på mennesker som blør i hjel på trappa av sykehus i USA fordi de ikke har helseforsikring. I samme land blir innbyggere - voksne og barn - kastet ut av husene sine fordi pengekrisa fører til at de ikke har råd til å betale regningene sine denne måten. Får vi folk til å innse dette, til å se at den største faren verden står ovenfor i dag ikke er terrorisme eller global oppvarming, men dette evige jaget etter mer og mer penger, ser de også at det går et skille i verden. På ei side står kapitalen, på den andre hver utbytta kvinne og mann. Vi må stoppe turbo-kapitalismen. Det har gått for langt. Verden takler ikke presset lenger. Bankkrisen i USA er også et resultat av dette. Et resultat av at noen er villige til å gjøre alt for å tjene mer penger.
"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måe å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?" - professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo
Kamerat Bush tar grep og gjør USA til en kommunist-stat i slike krisetider. At staten kjøper opp et par banker gjør at Bush i folkets øyne har blitt kommunist over natten. Det er flott vi har en mann som Bush å se opp til når livet (og økonomien) går oss imot!
Med fare for å virke som en idiotisk drittunge som ikke skjønner seg på økonomi, jeg kan ikke nekte for at jeg gnir meg litt i hendene, for deretter å høylytt og hånlig proklamere: "Hva var det vi sa?" Vi venstre-radikalere som i lang tid har blitt beskyldt for å være en gjeng naive tullinger som aldri kom over Sovjet-unionens fall og ikke har innsett at penger er fremtiden. Dette sier seg selv fordi vi kjemper mot kapitalismen. Og hvorfor gjør vi det? For meg virker dette spørsmålet ganske utrolig. Men du verden så ofte jeg møter på det! Hva gjør man i dette tilfellet? Man kan peke på utnyttelse og undertrykkelse av verdens fattige, man kan peke på 20-timers arbeidsdag for arbeidere i Asia, på den amerikanske kulturimperialismen, på verdens naturressurser som blir ofret i kapitalens navn, på barn som dør fordi en melkeprodusent i Kina ville stappe mer penger ned i sine dype lommer. Men som oftest har dette ingen effekt. Du blir bare sett litt rart på, før den du snakker med rister på hodet og lusker sin vei. Etter 17 år i denne avkroken av verden har jeg innsett at de fleste av dette landets borgere dessverre ikke kunne brydd seg mindre om disse tingene. Det er lett å svelge at et par barn dør av å arbeide seg i hjel i et eller annet fjernt land hvis man kan kjøpe billige merkeklær. Det er lett å godta at USA fører ulovlige kriger på jakt etter olje i Midtøsten så lenge man kan kjøpe seg en iPod i nærmeste duppeditt-butikk.
Og ikke minst er det ikke vanskelig å glemme at norsk oljeboring går hardt ut over verdens økosystem så lenge vi har komfortabelt billig bensin til bilene våre.
Eller man kan peke på tilstandene i USA nå. Man kan peke på rentene til himmels, på dyrere merkevarer, på charterflypriser som stiger, på storkonserner som går konkurs. Da kanskje det skjer noe. Kanskje kan man se et nervøst glimt av panikk i øynene på personen man snakker med, et åpenbaringens øyeblikk i det ens samtalepartner ser sitt liv falle i ruiner for sitt indre øye. Da, og dessverre bare da, kan man nå gjennom med å peke på hvor annerledes det hadde vært hvis vi ikke var så avhengig av pengene. Hvis vi ikke lot de grådigstes interesser legge grunnlaget for samfunnet vi lever i. For parallellen grådighet/kapitalisme kommer tydelig fram hvis vi ser på det som skjer i verden i dag, men ikke minst det som har skjedd før. Vi kan følge kapitalismens blodige spor gjennom historien, fra vikingtida til det norske olje-eventyret og den amerikanske drømmen via nedslaktningen av indianerne i Sør-Amerika og totalødeleggelsen av verdens naturressurser, ja, til og med havet ødelegger vi i pengegaloppen vår. Vi kan følge dette blodsporet til dagens krig i Irak, der sivile dessverre er "collateral damage" i jakten på den siste oljedråpa. Vi kan følge det til menn, kvinner og barn som dør i hopetall fordi et menneske sitter på andre enden av kloden og har skjønt at livsnødvendige medisiner kan være god butikk. Det disse hendelsene, det verdenshistorien stort sett har til felles, er alle likene som ligger strødd i deres vei.
Vi liker å tro at verden har forandret seg. At ingen mennesker i dag dør for at ett menneske skal bli rikere. At vi mennesker ikke er så kyniske. Men se på melkekatastrofen i Kina. Det eneste bedriften brydde seg om, var økt profitt. Om noen spedbarn måtte dø for at dette skulle skje, fikk det heller være på den måten. Vi vil heller lukke øynene enn å se på mennesker som blør i hjel på trappa av sykehus i USA fordi de ikke har helseforsikring. I samme land blir innbyggere - voksne og barn - kastet ut av husene sine fordi pengekrisa fører til at de ikke har råd til å betale regningene sine denne måten. Får vi folk til å innse dette, til å se at den største faren verden står ovenfor i dag ikke er terrorisme eller global oppvarming, men dette evige jaget etter mer og mer penger, ser de også at det går et skille i verden. På ei side står kapitalen, på den andre hver utbytta kvinne og mann. Vi må stoppe turbo-kapitalismen. Det har gått for langt. Verden takler ikke presset lenger. Bankkrisen i USA er også et resultat av dette. Et resultat av at noen er villige til å gjøre alt for å tjene mer penger.
"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måe å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?" - professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo
torsdag 24. juli 2008
"For folk flest"
Alle har hørt det, FrPs velbrukte slagord - for folk flest. De har bensin for folk flest, alkohol for folk flest, kultur for folk flest og skatteletter for folk flest. Debatten som har rast om danseband, innvandring og landbruk de siste dagene har fått meg til å tenke; hvem er egentlig folk flest? Deretter har jeg vurdert min egen vennekrets, prøvd å finne ut om det er vi som er unormale, siden de fleste av oss heller ville blitt sett gående nakne nedover Karl Johan enn å stemme på FrP. Joda, jeg har vokst opp med venstreradikale foreldre. De fleste av vennene mine har foreldre som stemmer SV, eller kanskje AP (og noen som stemmer RV - og til slutt, ikke for å henge ut noen, men jeg vet om et par som stemmer Høyre óg, for å si det sånn). Kanskje er det skolene vi har gått på, lærerne, foreldrene våre, tendensen vi mennesker har til å bli venner med folk som ligner på oss selv - kanskje er vennene mine en skokk kvasikommunister/sosialister eller sosialdemokrater, mens de fleste her i samfunnet er knall blå. Det er meget mulig. Vi kan ikke nekte for at menneskene vi omgir oss med, for eksempel foreldre, som har oppdratt oss, påvirker verdisynet vårt veldig mye. Se på meg - foreldrene mine er eks-mlere og stemmer RV. Jeg er med i RU. Tilfeldighet? Neppe. Hadde jeg vokst opp på vestkanten i et godt møblert hjem med foreldre som het Preben og Cecilie i stedet for Jan Tore og Randi hadde jeg vært en annerledes person, jeg hadde blitt oppdratt (også kalt hjernevasket) med andre doktriner og verdier - mest sannsynlig.
Nå har jeg rotet meg langt bort fra poenget, og vil derfor prøve å rote meg tilbake. Hvis Frp er for folk flest, og 30% av Norges befolkning stemmer Frp, hvordan kan det da ha seg at jeg ikke kjenner en eneste person som stemmer på dem? Hverken unge eller voksne. Riktignok ble jeg fortalt av eksen min at foreldrene hans stemmer Frp, men de er ikke folk jeg omgår til daglig. Jeg kan ikke forstå hvordan FrP kan si at politikken deres er for folk flest og komme unna med det. Hvor mange mennesker i vårt langstrakte land foretrekker danseband framfor Hove-festivalen? Det er en grunn til at danseband-jukeboks er forbeholdt nrk2 sånn rundt halv 3 på lørdagskvelden, og at de som ser på dette er ensomme bønder og ungdommer som morer seg med å le av det i fylla. Frp sin retorikk er så usannsynlig at det er rart at det i det hele tatt er lovlig. Med oss blir alt billigere, sier de. Sykehus, bensin, mat... For det første: Hvis alle sykehusne blir privatisert, slik Frp ønsker, så ville folk flest ikke hatt råd til å dra dit. Det ville blitt som det er i USA, der folk ikke har noe annet valg enn å gå døden i møte fordi de ikke har råd til hjertemedisiner. Noe annet Frp påstår er at de vil bekjempe nisjekulturen og ha et "bredt kulturtilbud for folk flest." Javel, ja. Danseband? Bluesfestival på Notodden? Er dette for folk flest? Frp vil ikke gi statsstøtte til "innvandrerkultur" eller kultur generelt. Det slår meg at for ungdommer er det en enkel måte å få frem motstanden mot Frp (i alle fall hvis de bor i Groruddalen): med Frp i regjering, er Granittrock død. En GRATIS festival, med store navn som (i fjor) Turboneger og Big Bang på plakaten? Er det mulig? DET er hva jeg kaller en festival for folk flest; med musikk i forskjellige sjangre, og best av alt, helt gratis. Alle har råd til å dra dit. Det er så langt unna elitekultur man kan komme. Men den er ikke kommersiell nok for Frp. Det er trist å tenke på at en så nystartet festival som er blitt så viktig for mange ungdommer snart vil bli historie. Det er dessverre sånn jeg ser for meg fremdtiden på de fleste punkter: Musikkfestivalene vil bli færre, og MYE mer kommersielle. Ikke noe "typisk norsk med festivaler på hver knaus" nå lenger, nei. Kinoene vil slite; prisene blir presset opp, opp, opp, og reklamen før filmen utvides til i alle fall 30 minutter, kanskje stapper de en pause inn på midten også. Alt engasjementet, de lokale kreftene som fins overalt og skaper småjoviale lokalbegivenheter som musikkarrangementer og idrettskonkurranser vil forsvinne, eller Mela-festivalen for den saks skyld, de klarer seg ikke i en verden der alt dreier seg om profitt og kommersialisme.
Derfor; det store spørsmålet: Hvorfor later FrP som om de er et parti for folk flest når de vil bytte ut samholdet og kultur-Norge med billig bensin og importsprit? Jeg nekter å tro på at "folk flest" kan stå for det Frp mener. Motbevis meg, og jeg vil komme til konklusjonen at det ikke er noe håp for verden, og muligvis måtte trøste meg selv med en sjokolade - norsk, vel og merke. For innvandrerkultur, for ikke å snakke om maten deres, DET liker ikke folk flest. Bare spør Per Sandberg.
Nå har jeg rotet meg langt bort fra poenget, og vil derfor prøve å rote meg tilbake. Hvis Frp er for folk flest, og 30% av Norges befolkning stemmer Frp, hvordan kan det da ha seg at jeg ikke kjenner en eneste person som stemmer på dem? Hverken unge eller voksne. Riktignok ble jeg fortalt av eksen min at foreldrene hans stemmer Frp, men de er ikke folk jeg omgår til daglig. Jeg kan ikke forstå hvordan FrP kan si at politikken deres er for folk flest og komme unna med det. Hvor mange mennesker i vårt langstrakte land foretrekker danseband framfor Hove-festivalen? Det er en grunn til at danseband-jukeboks er forbeholdt nrk2 sånn rundt halv 3 på lørdagskvelden, og at de som ser på dette er ensomme bønder og ungdommer som morer seg med å le av det i fylla. Frp sin retorikk er så usannsynlig at det er rart at det i det hele tatt er lovlig. Med oss blir alt billigere, sier de. Sykehus, bensin, mat... For det første: Hvis alle sykehusne blir privatisert, slik Frp ønsker, så ville folk flest ikke hatt råd til å dra dit. Det ville blitt som det er i USA, der folk ikke har noe annet valg enn å gå døden i møte fordi de ikke har råd til hjertemedisiner. Noe annet Frp påstår er at de vil bekjempe nisjekulturen og ha et "bredt kulturtilbud for folk flest." Javel, ja. Danseband? Bluesfestival på Notodden? Er dette for folk flest? Frp vil ikke gi statsstøtte til "innvandrerkultur" eller kultur generelt. Det slår meg at for ungdommer er det en enkel måte å få frem motstanden mot Frp (i alle fall hvis de bor i Groruddalen): med Frp i regjering, er Granittrock død. En GRATIS festival, med store navn som (i fjor) Turboneger og Big Bang på plakaten? Er det mulig? DET er hva jeg kaller en festival for folk flest; med musikk i forskjellige sjangre, og best av alt, helt gratis. Alle har råd til å dra dit. Det er så langt unna elitekultur man kan komme. Men den er ikke kommersiell nok for Frp. Det er trist å tenke på at en så nystartet festival som er blitt så viktig for mange ungdommer snart vil bli historie. Det er dessverre sånn jeg ser for meg fremdtiden på de fleste punkter: Musikkfestivalene vil bli færre, og MYE mer kommersielle. Ikke noe "typisk norsk med festivaler på hver knaus" nå lenger, nei. Kinoene vil slite; prisene blir presset opp, opp, opp, og reklamen før filmen utvides til i alle fall 30 minutter, kanskje stapper de en pause inn på midten også. Alt engasjementet, de lokale kreftene som fins overalt og skaper småjoviale lokalbegivenheter som musikkarrangementer og idrettskonkurranser vil forsvinne, eller Mela-festivalen for den saks skyld, de klarer seg ikke i en verden der alt dreier seg om profitt og kommersialisme.
Derfor; det store spørsmålet: Hvorfor later FrP som om de er et parti for folk flest når de vil bytte ut samholdet og kultur-Norge med billig bensin og importsprit? Jeg nekter å tro på at "folk flest" kan stå for det Frp mener. Motbevis meg, og jeg vil komme til konklusjonen at det ikke er noe håp for verden, og muligvis måtte trøste meg selv med en sjokolade - norsk, vel og merke. For innvandrerkultur, for ikke å snakke om maten deres, DET liker ikke folk flest. Bare spør Per Sandberg.
fredag 18. juli 2008
Mine dager som "ekte" arbeider
Å kjempe for arbeiderklassen og å være en del av den er to forskjellige ting. Selv har jeg to universitetsutdannede foreldre, selv om besteforeldrene mine var hardtarbeidende mennesker hele livet så teller det liksom ikke så mye i forhold til foreldres arbeid. De eneste i familien min i dag som kan godtas som "arbeiderklasse" er en pensjonert bestemor og søstra mi som jobber i barnehage og er alenemor. Derfor har det vært en ny opplevelse for meg å jobbe "på gølvet", å oppleve arbeids-Norge med alt det innebærer av sjauing, pakking og rydding. De siste dagene har jeg nemlig jobbet på lager. På Strålfors, en relativt stor bedrift som ligger i den tristeste delen av et av de vakreste stedene i Oslo (ja, du gjetta riktig, Groruddalen) og har mange ansatte i forskjellige typer arbeid, alt fra produksjon av lottokuponger til truckførere og regnskapsholdere. Mitt arbeid har vært i "plukk og pakk"-avdelingen, og jobben har konkret gått ut på å sortere reklame og pakke dem inn i kartonger, for deretter å stripse dem. Dette høres kanskje ikke så slitsomt ut, men dét er lett for deg å si, som sikkert akkurat våkna og sitter foran pcen i morgenkåpe mens du spiser middagsrester fra i går. Det er nemlig mye verre enn det høres ut som som. For det første skjærer man seg. Hele tiden. Det er en grunn til at jeg fikk utlevert arbeidshansker første dagen. Papercut er, som vi alle vet, Djevelens verk (det er sikkert USA som står bak, på en eller annen måte), og det blør noe jævlig. Etter tre dager sitter jeg her med hender som i tillegg til å være møkkete både er plastrede og oppkutta. For det andre er det tungt, fordi jeg må bære paller til å plassere kartongene på, og bære høye stabler av slike kartonger (som er fulle av masse papir og papp og derfor er ganske tunge i seg selv) rundt omkring. For det tredje er det faktisk ikke kjempegøy. For all del, det er helt greit, og jeg har i løpet av disse tre dagene tjent 3500 kr, men det blir litt ensformig. (Jeg har blitt en relativt fast lytter av "Radio Norge" disse dagene, da mine andre alternativer består av hitliste-musikk, en fransk nyhetskanal og en kristen kanal som, bare du sveiper innom, preker om hvordan "Djevelen har inntatt dette landet".) Kollegene mine er veldig hyggelige, jeg har blitt kjent med noen svensker på sommerjobb i "Norje", fordi "man tjener så hemskt mycket mer her enn i Sverige, og betalar mindre i skatt." Jeg hadde ingen anelse om at skatten var høyere i Sverige enn her, men har i allefall fått noen jeg kan prate med i gangen og lunsjpausen.
Jeg håper du som sitter foran pcen i morgenkåpe med sovesveis har litt dårlig samvittighet nå. For mens du har festa og sovet og ligget på stranda og... ja, andre sommer-ting, så har jeg slitt ræva av meg på et lager plassert i et høl øst i Oslo. Men husk at den som ler sist ler best, for JEG går skoleåret i møte med en god del tusenlapper i lomma...
Jeg håper du som sitter foran pcen i morgenkåpe med sovesveis har litt dårlig samvittighet nå. For mens du har festa og sovet og ligget på stranda og... ja, andre sommer-ting, så har jeg slitt ræva av meg på et lager plassert i et høl øst i Oslo. Men husk at den som ler sist ler best, for JEG går skoleåret i møte med en god del tusenlapper i lomma...
tirsdag 10. juni 2008
Sommer, sex og singelliv...
Hva er det med disse fire jentene? Hvorfor blir man hekta?
Det startet med fire moteriktige venninner i 30-årene på en café. De var Samantha, Charlotte, Miranda og Carrie. Vanligvis drakk de Cosmopolitan eller kaffe og diskuterte "normale kvinneting" som nye vesker og udugelige menn. Men en dag var de dritt lei av å konstant bli dumpa, så de inngikk en slags "pakt": Fra nå av skulle de ha sex som menn. Uten følelser. Dette er seriens utgangspunkt, og det er det som skiller den ut fra mengden. Fire kvinner i 30-åra som er i ferd med å oppdage seksualiteten sin. Det leder til minneverdige episoder som da Charlotte stengte seg inne i leiligheten sin med en vibrator eller Samanthas utallige menn. De gir liksom litt faen, alle fire. Og akkurat DET er det som er så tøft. I alle fall for folk som meg, som overhodet ikke ser poenget med å kjøpe en kjole fra Prada for flere tusen dollar når du får en lignende og like fin kjole på Gina Tricot. Selv så jeg ikke på serien før nå nylig, bare en episode nå og da. Men det er noe utrolig komisk og samtidig "frigjørende" over disse fire kvinnene. Ikke deres desperasjon angående moter, men rett og slett selve plottet, hvordan de blir fremstilt som de sterke karakterene i filmen. Selv om alle (bortsett fra Samantha, selvfølgelig) drømmer om ekteskapet.
Sånn har det seg, av en eller annen grunn jeg ikke helt forstår selv, at jeg gleder meg kjempemasse til å se en film om fire middelaldrende kvinner, en film som i tillegg har fått ganske middelmådig kritikk (og er det noen jeg tror på, så er det filmkritikere. Jeg har aldri opplevd at de har slaktet en bra film, eller rost en dårlig film opp i skyene). Som så mange andre, etter billettsalget å dømme, er jeg smittet av "Carriefever", og selv om jeg hverken har sko fra Manolo Blahnik eller kjole fra Dolce & Gabbana er det alltid noe interessant over disse glamorøse livsstilene.
Samantha, Carrie, Miranda, Charlotte og la oss ikke glemme Mr. Big, tilgjengelig på din nærmeste kino...
mandag 2. juni 2008
Juni og strålende sol...
Sola skinner, himmelen er blå, lærerne streiker og en umiskjennelig duft av sommer ligger i lufta. Det er over en måned siden jeg blogga sist. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å blogge om, eller fordi mine politiske motstandere har søkt dekning i Spania. Rett og slett fordi jeg har hatt så sinnsykt mye å gjøre i det siste. Det har vært 1. mai, 17. mai, tentamen, prøver, og ellers mye annet som hører med sommern, mest på det sosiale planet. Enda en gang har Oslos beste lag blitt knust av pannebånd-gutta fra Oslo vest, noe som for de fleste oppegående mennesker virker like uforståelig som at FrP per i dag er Norges største parti. (Men i september, da, dere...) Nå virker sommerdagene forståelig nok ikke så lyse lenger, men slapp av; jeg vet hva som hjelper på humøret, nemlig det faktum at to av Norges beste rappegrupper befinner seg på venstresida i norsk politikk, og begge to har akkurat gitt ut materiale! Det er lenge siden Gatas Parlament var tre tverre drittunger på 15 år, med punkesveis og politsk korrekte buttons, faktisk så lenge at jeg fortsatt krabba rundt på stuegulvet ikledd bleier. I dag er de en av Norges bestselgende rap-grupper, som akkurat har gitt ut sitt tredje album, Counter Strike EP, med Supa Sayed som gjesteartist. Plata har blitt relativt godt mottatt blant kritikerne og veldig godt mottatt av fansen. Dette er show, det er edgy tekster og satire som treffer akkurat der den skal.
Ikke nok med det, i tillegg til Gatas-albumet har også rapduoen Hank&Mari gitt ut en singel, Triks og Slagord. Klassekamp, kvinnekamp, gatelangs, overalt... De to rapperne har bakgrunn fra henholdsvis Appendix og Røde Sauer. Sangene deres er ikke alltid like seriøse, men de er alltid like treffsikre. For å si det som duoen ville sagt det; "vi er halvparten så gamle som deg, men dobbelt så drøye". Tekstene er politiske og det er tydelig at det dreier seg om to mennesker som ser hva som er galt i verden i dag. Singelen er en god forsmak av det som vil komme (for til neste år kommer plata, og vi gleder oss!)
Ikke nok med det, i tillegg til Gatas-albumet har også rapduoen Hank&Mari gitt ut en singel, Triks og Slagord. Klassekamp, kvinnekamp, gatelangs, overalt... De to rapperne har bakgrunn fra henholdsvis Appendix og Røde Sauer. Sangene deres er ikke alltid like seriøse, men de er alltid like treffsikre. For å si det som duoen ville sagt det; "vi er halvparten så gamle som deg, men dobbelt så drøye". Tekstene er politiske og det er tydelig at det dreier seg om to mennesker som ser hva som er galt i verden i dag. Singelen er en god forsmak av det som vil komme (for til neste år kommer plata, og vi gleder oss!)
søndag 13. april 2008
Feilskritt for Fremskrittspartiet - del 4 eller 5, kall det hva du vil.
Da var det dags for å gjøre narr av Norges største parti igjen. Grunnen til at de fortjener hets denne gangen, er forslaget de har kommet med ang. innvandring, som ikke kan kalles annet enn skandaløst. Forslaget går i korte trekk ut på dette:
1. Ingen innvandring av analfabeter
2. Ingen innvandring av mennesker med "nedsatt funksjonsevne", dvs det vi på godt norsk kaller handikappede, eller utviklingshemmede.
3. Ikke slippe inn mennesker fra visse land(!) eller regioner, uavhengig av flyktningstatus
Med andre ord, en reprise av jødeparagrafen vi heldigvis fikk ut av grunnloven for over to hundre år siden. Alle som noensinne har sagt at Frp ikke er rasistiske, får bare svelge hvert eneste ord. Med dette forslaget har Frp virkelig avslørt seg selv som den gjengen med fordomsfulle tullinger de er.
Et feilskritt for Fremskrittspartiet er et fremskritt for menneskeheten.
1. Ingen innvandring av analfabeter
2. Ingen innvandring av mennesker med "nedsatt funksjonsevne", dvs det vi på godt norsk kaller handikappede, eller utviklingshemmede.
3. Ikke slippe inn mennesker fra visse land(!) eller regioner, uavhengig av flyktningstatus
Med andre ord, en reprise av jødeparagrafen vi heldigvis fikk ut av grunnloven for over to hundre år siden. Alle som noensinne har sagt at Frp ikke er rasistiske, får bare svelge hvert eneste ord. Med dette forslaget har Frp virkelig avslørt seg selv som den gjengen med fordomsfulle tullinger de er.
Et feilskritt for Fremskrittspartiet er et fremskritt for menneskeheten.
mandag 24. mars 2008
Filmer å se når man har mensen
De av oss som tilhører det kvinnelige kjønn vet godt hvordan det er. Enten man er forelska, deppa, sint eller stressa, følelsen blir 100 ganger sterkere når man har mensen (noe gutta merker godt. Unnskyld, vi prøver så godt vi kan å holde temperamentet under kontroll.)
I blant er det beste å bare sette seg ned og grine. Derfor, her kommer min liste med ultimate grinefilmer, fordi triste filmer blir 100 ganger tristere når man har mensen, og sterke filmer blir 100 ganger sterkere... Ja, dere skjønner poenget. Dermed er faktisk disse dagene av måneden den aller beste tiden til å ta med seg dyna inn på stua og grine seg gjennom film etter film etter film. Hvis man virkelig trenger å få det ut, eller hvis man bare er i det melankolske hjørnet (som man ofte er når man har mensen), det er en evig vinner. Det er alltid godt å vite at det er noen som har det jævligere enn deg.
Vi starter med et par utrolig triste filmer om skjebner (og da spesielt jødiske skjebner) under den 2. verdenskrig:
Pianisten (2002) regissert av Roman Polanski
Schindlers liste (1993) regissert av Steven Spielberg
Hvis man er ute etter noe som ikke er fullt så tragisk, eller ikke orker krigsfilmer (finnes en god del som ikke gjør det, av en eller annen grunn) finnes det selvfølgelig masse andre filmer. Kjærlighetsfilmer er en viktig del av "grinefilm-sjangeren":
Den evige klassikeren Titanic funker utrolig nok alltid.
V for Vendetta - min yndlingsfilm. Og den får meg ALLTID til å gråte!
Brokeback Mountain - en helt fantastisk film, som i tillegg virker som en memorial for Heath Ledger.
Chocolat - en fransk småby, en kvinne litt utenfor det vanlige og Johnny Depp som signøyner-sjarmør. Hva mer kan man ønske seg?
Forrest Gump - ikke bare en kjærlighetsfilm, denne filmen har ALT. En helt fantastisk film. Seriøst.
Diktatoren av Charlie Chaplin - med frykt for å høres ut som bestefaren din, denne filmen er tidløs. Den er morsom, den er utrolig fin og den er aktuell den dag i dag. Og jammen er det ikke en kjærlighetshistorie der, også.
Den fabelaktige Amelie fra Montmartre - hvis du trodde franskmennene ikke kunne lage film, tok du feil.
A beautiful mind - matematiske koder, en gal professor og en kjærlighet som varer livet ut. Basert på en sann historie.
Finding Neverland - Johnny Depp er med, det samme er Kate Winslet (ja, hun dama fra Titanic). Ikke Johnnys beste, men like fullt en utrolig fin film. Inneholder også det utrolige barnetalentet Freddie Highmore.
Broen til Terabithia - er kanskje jeg som er en sucker for fantasy-ish filmer, men denne filmen er faktisk veldig trist. Handler om å skille seg ut sammen, og om døden.
Moulin Rouge - Denne filmen er undervurdert, for mange ser ikke på den som kulturell nok. Neivel, uansett er det en utrolig trist kjærlighetshistorie med mange flotte sanger, bl. a. den minneverdige "Elephant Medley" - en medley av noen av vår tids beste kjærlighetssanger.
Ladder 49 - om å miste den man elsker og en utrolig modig brannmann.
Chasing Liberty - Ok, jeg innrømmer det. Jeg er flau over at denne filmen er på denne lista. Men den fikk meg til å gråte, og det er en kjærlighetsfilm.
King Kong - Jeg har ikke sett 30-talls versjonen, men den nye fikk til og med et par av gutta i klassen til å gråte.
Hvis man er ute etter noe litt mer actionfylt, anbefaler jeg American History X. Ikke akkurat happy ending, men en utrolig bra film, med det jeg mener er Edward Nortons beste rolle.
Andre filmer som bare MÅ ses og grines til:
Edward Saksehånd er umulig å ikke få tårer i øynene av. Johnny Depp i det mange mener er hans beste rolle gjennom tidene (og det sier en god del...!)
What's Eating Gilbert Grape handler om en dysfunksjonell familie og en helt utrolig storebror (spilt av Johnny Depp). Den beviser faktisk også at Leonardo DiCaprio kan spille - eller KUNNE, i hvert fall.
Den Grønne Mil - finn frem nok lommetørklær. Første gang jeg så denne klarte jeg meg så vidt 10 minutter inn i filmen før tårene rant. Denne filmen er trist, mørk, urettferdig og har en helt utrolig skjør og vond nerve i seg.
A.I. - Herregud for en film...
Hotel Rwanda - blod, massedrap, borgerkrig. En film som viser de beste - og verste - sidene i oss mennesker. Det verste er at den handler om det forferdelige folkemordet i Rwanda i 1994.
Big Fish - en relativt ukjent film (merkelig nok), med Evan McGregor og William Bloom i de sentrale rollene. En kjærlighetsfilm, men først og fremst bare en drivende god historie.
Purpurfargen (The Color Purple) - Igjen en helt utrolig undervurdert film. Vi følger livet til en ung, svart jente som vokser opp i 1900-tallets USA. Basert på Alice Walkers bok med samme navn.
Elling-filmene - bare innrøm det. Du digger dem, du også. Utrolig sjarmerende filmer!
Fried Green Tomatoes - en film om vennskap og om å takle tap. Enda en undervurdert perle.
I blant er det beste å bare sette seg ned og grine. Derfor, her kommer min liste med ultimate grinefilmer, fordi triste filmer blir 100 ganger tristere når man har mensen, og sterke filmer blir 100 ganger sterkere... Ja, dere skjønner poenget. Dermed er faktisk disse dagene av måneden den aller beste tiden til å ta med seg dyna inn på stua og grine seg gjennom film etter film etter film. Hvis man virkelig trenger å få det ut, eller hvis man bare er i det melankolske hjørnet (som man ofte er når man har mensen), det er en evig vinner. Det er alltid godt å vite at det er noen som har det jævligere enn deg.
Vi starter med et par utrolig triste filmer om skjebner (og da spesielt jødiske skjebner) under den 2. verdenskrig:
Pianisten (2002) regissert av Roman Polanski
Schindlers liste (1993) regissert av Steven Spielberg
Hvis man er ute etter noe som ikke er fullt så tragisk, eller ikke orker krigsfilmer (finnes en god del som ikke gjør det, av en eller annen grunn) finnes det selvfølgelig masse andre filmer. Kjærlighetsfilmer er en viktig del av "grinefilm-sjangeren":
Den evige klassikeren Titanic funker utrolig nok alltid.
V for Vendetta - min yndlingsfilm. Og den får meg ALLTID til å gråte!
Brokeback Mountain - en helt fantastisk film, som i tillegg virker som en memorial for Heath Ledger.
Chocolat - en fransk småby, en kvinne litt utenfor det vanlige og Johnny Depp som signøyner-sjarmør. Hva mer kan man ønske seg?
Forrest Gump - ikke bare en kjærlighetsfilm, denne filmen har ALT. En helt fantastisk film. Seriøst.
Diktatoren av Charlie Chaplin - med frykt for å høres ut som bestefaren din, denne filmen er tidløs. Den er morsom, den er utrolig fin og den er aktuell den dag i dag. Og jammen er det ikke en kjærlighetshistorie der, også.
Den fabelaktige Amelie fra Montmartre - hvis du trodde franskmennene ikke kunne lage film, tok du feil.
A beautiful mind - matematiske koder, en gal professor og en kjærlighet som varer livet ut. Basert på en sann historie.
Finding Neverland - Johnny Depp er med, det samme er Kate Winslet (ja, hun dama fra Titanic). Ikke Johnnys beste, men like fullt en utrolig fin film. Inneholder også det utrolige barnetalentet Freddie Highmore.
Broen til Terabithia - er kanskje jeg som er en sucker for fantasy-ish filmer, men denne filmen er faktisk veldig trist. Handler om å skille seg ut sammen, og om døden.
Moulin Rouge - Denne filmen er undervurdert, for mange ser ikke på den som kulturell nok. Neivel, uansett er det en utrolig trist kjærlighetshistorie med mange flotte sanger, bl. a. den minneverdige "Elephant Medley" - en medley av noen av vår tids beste kjærlighetssanger.
Ladder 49 - om å miste den man elsker og en utrolig modig brannmann.
Chasing Liberty - Ok, jeg innrømmer det. Jeg er flau over at denne filmen er på denne lista. Men den fikk meg til å gråte, og det er en kjærlighetsfilm.
King Kong - Jeg har ikke sett 30-talls versjonen, men den nye fikk til og med et par av gutta i klassen til å gråte.
Hvis man er ute etter noe litt mer actionfylt, anbefaler jeg American History X. Ikke akkurat happy ending, men en utrolig bra film, med det jeg mener er Edward Nortons beste rolle.
Andre filmer som bare MÅ ses og grines til:
Edward Saksehånd er umulig å ikke få tårer i øynene av. Johnny Depp i det mange mener er hans beste rolle gjennom tidene (og det sier en god del...!)
What's Eating Gilbert Grape handler om en dysfunksjonell familie og en helt utrolig storebror (spilt av Johnny Depp). Den beviser faktisk også at Leonardo DiCaprio kan spille - eller KUNNE, i hvert fall.
Den Grønne Mil - finn frem nok lommetørklær. Første gang jeg så denne klarte jeg meg så vidt 10 minutter inn i filmen før tårene rant. Denne filmen er trist, mørk, urettferdig og har en helt utrolig skjør og vond nerve i seg.
A.I. - Herregud for en film...
Hotel Rwanda - blod, massedrap, borgerkrig. En film som viser de beste - og verste - sidene i oss mennesker. Det verste er at den handler om det forferdelige folkemordet i Rwanda i 1994.
Big Fish - en relativt ukjent film (merkelig nok), med Evan McGregor og William Bloom i de sentrale rollene. En kjærlighetsfilm, men først og fremst bare en drivende god historie.
Purpurfargen (The Color Purple) - Igjen en helt utrolig undervurdert film. Vi følger livet til en ung, svart jente som vokser opp i 1900-tallets USA. Basert på Alice Walkers bok med samme navn.
Elling-filmene - bare innrøm det. Du digger dem, du også. Utrolig sjarmerende filmer!
Fried Green Tomatoes - en film om vennskap og om å takle tap. Enda en undervurdert perle.
tirsdag 11. mars 2008
En samtale mellom Jenny og hennes far ved middagsbordet
Jenny: Den første juni er det Lyn-kamp, den skal jeg helt klart se!
Jennys far: Lyn-kamp? Når begynte du å gå på Lyn-kamper?
Jenny (sjokkert): Herregud, jeg mener Lyn/Enga! Trodde du jeg hadde konvertert?
Jennys far: Nei, men jeg ble litt usikker.
Jenny: Hva hadde du gjort, da, egentlig? Hvis jeg hadde begynt å heie på Lyn?
Jennys far (i en veldig saklig tone): Nei, det er vel ikke så mye jeg kunne gjort med det, det er jo ditt valg. Det er klart, du måtte nok funnet deg et annet sted å bo...
Jennys far: Lyn-kamp? Når begynte du å gå på Lyn-kamper?
Jenny (sjokkert): Herregud, jeg mener Lyn/Enga! Trodde du jeg hadde konvertert?
Jennys far: Nei, men jeg ble litt usikker.
Jenny: Hva hadde du gjort, da, egentlig? Hvis jeg hadde begynt å heie på Lyn?
Jennys far (i en veldig saklig tone): Nei, det er vel ikke så mye jeg kunne gjort med det, det er jo ditt valg. Det er klart, du måtte nok funnet deg et annet sted å bo...
mandag 10. mars 2008
Noen å dele hemmeligheter med
"There are two kinds of secrets: Those we try to keep from the world, and those we try to keep from ourself."
Det var bloggen til Marit som gjorde at jeg oppdaget dette fenomenet, postsecrets. Det hele startet som et kunstprosjekt for Artomatic i 2004. Idéen var at anonyme mennesker skulle sende et postkort med en hemmelighet de aldri hadde fortalt til noen, en hemmelighet de trengte å dele. De eneste kriteriene satt for dette prosjektet var at hemmeligheten MÅTTE være sann, og at den aldri skulle ha vært avslørt før.
Det var bloggen til Marit som gjorde at jeg oppdaget dette fenomenet, postsecrets. Det hele startet som et kunstprosjekt for Artomatic i 2004. Idéen var at anonyme mennesker skulle sende et postkort med en hemmelighet de aldri hadde fortalt til noen, en hemmelighet de trengte å dele. De eneste kriteriene satt for dette prosjektet var at hemmeligheten MÅTTE være sann, og at den aldri skulle ha vært avslørt før. I 2005 åpnet Frank Warren websiden PostSecret der han publiserer flere av kortene.
Hverdagshemmeligheter, traumatiske opplevelser, hemmelige fantasier: Alt finnes på postsecret. En side som nesten er avhengighetsskapende.
Man får et unikt innblikk inn i de fantastiske, deprimerende, triste, usikre, lykkelige, stygge og hemmelige livene til andre mennesker; anonyme mennesker, en eller annen der ute. Som kortet under. "I found my mom's needles." En eneste linje, likevel inneholder det så mye personlig smerte, og usikkerhet, og skyld. Et lite hint av skam. Siden viser hvor viktige små ting er, hvordan de kan avgjøre et liv, hvordan du kan huske noe som skjedde da du var barn hele livet og sende det til en fremmed på et postkort. Mannen bak det hele, Frank Warren, sier det er flere ting som overrasket ham. Det første var hvor utrolig mange kort han fikk. Det andre var hvor fine alle kortene var, hvor mye flid noen hadde tatt seg med å lage dem. Det viser hvor mye en hemmelighet kan bety.
Derfor, en utrolig søt, i blant trist og politisk side som jeg anbefaler alle å sjekke ut.
søndag 2. mars 2008
En filmanbefaling
Det er lenge siden jeg har blogget, og ekstra lenge siden jeg har blogget noe fornuftig. Derfor tenkte jeg at jeg skulle benytte anledningen til å anbefale en film jeg så for et par uker siden.
Det er filmen "Juno" som handler om tenåringsgraviditet.
Å nei, tenker du sikkert. Ennå en klisje-film som egentlig er skjult anti-abort propaganda med en uskyldig og litt dum tenåringsjente som gråter seg i søvn fordi hun er gravid i en alder av 16 år.
Da tenker du feil.
Juno er nesten så langt fra dette som du kan komme. Filmen er... det er nesten vanskelig å forklare, men den er mye mer indie. På samme måte som "Little Miss Sunshine" var litt indie. Mainstream indie, kan man vel kalle det.
Hovedpersonen i filmen, som også er filmens forteller, heter Juno. Men i motsetning til mange andre high school-jenter i amerikansk film, er Juno en reflektert og intelligent jente, som hører på klassisk punk og bruker sarkasme oftere enn mange andre. Hun slo meg som en sannsynlig karakter. Det er en av filmens aller sterkeste sider, gjennom hele filmen får man inntrykk av at det hele er veldig realistisk. Filmen er også filmet på en slik måte, alt virker realistisk og uglanset.
Filmen starter med at Juno ser på en stol hun har flyttet ut i hagen - stolen der det hele begynte. Deretter får vi historien om Juno og kjæresten hennes, og om deres første gang. Det var Juno som tok iniativet. Det er ikke noe porno over sexen deres, slik det ofte blir fremstilt i filmer, derimot virker det hele litt klønete og amatørmessig, noe som er med på å gi filmen høyere sjarmfaktor.
Juno viser seg å være gravid etter dette, noe hun forsåvidt tar ganske bra. Foreldrene hennes reagerer ikke med ekstrem moralisme, det er ingen sånn film, og det er befriende å se at abort ikke bare blir oversett som en løsning. Juno tar sine egne valg på sine egne premisser. Det er ingen moraliserende voksne i bakgrunnen som står og rister oppgitt på hodet.
Etter et besøk på abortklinikken bestemmer Juno seg for å beholde barnet - igjen ikke noe særlig moraliserende over dette, faktisk er det noe latterlig over at det står en ensom skolejente (som tilfeldigvis går i klassen til Juno) utenfor klinikken og roper "do you know that your baby already has fingernails?"
Hele filmen har dette småsarkastiske preget, denne hverdagsrealismen og galgenhumoren som gjør filmen så bra som den er. Juno går på en slags reise i denne filmen, hun innser både mer av hva kjærlighet er og forstår at ingen familier er perfekte - men at det viktigste er å bli elsket. Klisje, sier du? Kanskje det. Men det funker. Man blir ikke pinlig berørt som man kan bli i slike tilfeller, i stedet sitter man igjen med en god følelse på slutten av filmen. Juno er en virkelig feelgood-film, om enn kanskje på en annen måte. Den viser oss ikke hvordan livet er på det mest perfekte, men hvordan vi kan gjøre det beste ut av det livet vi har, og hvor fantastisk små ting kan være, hvor viktige de kan være i en persons liv. Sangen Juno og kjæresten spiller på slutten viser kanskje dette til fulle, og den er utrolig sjarmerende.
You're a part time lover and a full time friend
The monkey on your back is the latest trend
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
I'll kiss you on the brain in the shadow of the train
I'll kiss you all starry eyed my body swingin' from side to side
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
Here is the church and here is the steeple
We sure are cute for two ugly people
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
Pebbles forgive me, the trees forgive
So why can't you forgive me
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
I will find my niche in your car
With my MP3, DVD, rumble pack guitar
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
Up up down down left right left right B A start
Just because we use cheats doesn't mean we're not smart
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
You are always tryin' to keep it real
I'm in love with how you feel
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
We both have shiny happy fits of rage
You want more fans, I want more stage
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
Don Quixote was a steel driving man
My name is Adam I'm your biggest fan
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
Squinched up your face and did a dance
Shook a little terd out of the bottom of your pants
I don't see what anyone can see in anyone else...
but you
but you
fredag 15. februar 2008
Revy, revy, revy...
I de siste par ukene har jeg stort sett vært i revy-modus. Hver eneste helg har det vært jobbing, og nå i vinterferien har vi selveste intensivuka, før det braker løs for Fossrevyen 2008, "MIDNGMAES". Personlig tror jeg det blir en av de beste revyene Norge (ja, kanskje til og med verden) har sett. Det er ikke det at jeg egentlig har lest sketsjene eller noe sånt, jeg bare vet at det MÅ bli bra. Revysjefene og instruktørene er utrolig kule og dritflinke, åpningslåta slår alt av åpningslåter som kan slås, skuespillerne er dyktige og - la oss ikke glemme - hvor fine de fire boksene på scenen er.
Mitt inntrykk er at de som jobber med revyen i år generelt er veldig flinke. Revy er utrolig sosialt, og veldig gøy. Mellom all jobbingen snakker man masse med mennesker man ikke engang visste hvem var på forhånd, vi spiller Mario Kart på Nintendo 64 og generelt koser oss. Denne helga ble jeg faktisk igjen på skolen til nærmere halv 12. Egentlig hadde jeg avtale med en venninne, men jeg hadde det så kult. Det var meg og tre til som ble igjen på skolen, en av dem er revysjef Martin, så verdens flinkeste scenearbeider Martin Eide, og la oss ikke glemme Nintendo-kongen, Erik Nordbø. Vi lagde te og grøt (har aldri tilbrakt så mye tid på lærerværelset før), snakket en del politikk, en del tull, spilte vag gjett hvem og skulle i teorien se en film fra den dårligste Foss-revyen på en stund, Fossrevyen '03. Det var en grunn til at den ikke var særlig bra, filmen var ikke supermorsom. Men, plutselig, klokka 11, så gikk alarmen, og vi måtte løpe ut (mitt "Mission Impossible"-moment). Deretter bar det hjemover, og neste dag fortsatte jobbingen.
Fossrevyen må sees i år. Den er, som sagt, utrolig morsom, det er brukt veldig, veldig mye penger på den, noe som lyser lang vei, og man kan se at alle som har jobbet med den har hatt det utrolig gøy. Stemningen over revyen er rett og slett verdt å betale for. :)
Derfor anbefaler jeg at alle går inn på www.fossrevyen.com og bestiller billetter! Ses på revy!
Mitt inntrykk er at de som jobber med revyen i år generelt er veldig flinke. Revy er utrolig sosialt, og veldig gøy. Mellom all jobbingen snakker man masse med mennesker man ikke engang visste hvem var på forhånd, vi spiller Mario Kart på Nintendo 64 og generelt koser oss. Denne helga ble jeg faktisk igjen på skolen til nærmere halv 12. Egentlig hadde jeg avtale med en venninne, men jeg hadde det så kult. Det var meg og tre til som ble igjen på skolen, en av dem er revysjef Martin, så verdens flinkeste scenearbeider Martin Eide, og la oss ikke glemme Nintendo-kongen, Erik Nordbø. Vi lagde te og grøt (har aldri tilbrakt så mye tid på lærerværelset før), snakket en del politikk, en del tull, spilte vag gjett hvem og skulle i teorien se en film fra den dårligste Foss-revyen på en stund, Fossrevyen '03. Det var en grunn til at den ikke var særlig bra, filmen var ikke supermorsom. Men, plutselig, klokka 11, så gikk alarmen, og vi måtte løpe ut (mitt "Mission Impossible"-moment). Deretter bar det hjemover, og neste dag fortsatte jobbingen.
Fossrevyen må sees i år. Den er, som sagt, utrolig morsom, det er brukt veldig, veldig mye penger på den, noe som lyser lang vei, og man kan se at alle som har jobbet med den har hatt det utrolig gøy. Stemningen over revyen er rett og slett verdt å betale for. :)
Derfor anbefaler jeg at alle går inn på www.fossrevyen.com og bestiller billetter! Ses på revy!
onsdag 23. januar 2008
Tiden som forsvant
I dag leste vi et kåseri om den moderne nordmanns tidsbruk på skolen, og det fikk meg til å tenke over mitt eget tidsbruk. Lyver jeg for meg selv når jeg sier at jeg ikke "rekker" å gjøre lekser? Her er svaret et klart ja. Sannheten er at jeg mye heller vil ha det gøy med vennene mine en lørdagskveld enn å nipugge til geo-prøven neste mandag, eller at jeg liker bedre å sitte på facebook (eller bloggen min for den saks skyld) klokken 11 på kvelden enn å 1) sove - som jeg strengt tatt både trenger og innerst inne vil - eller 2) gjøre leksene jeg har til dagen etter.
Ofte setter jeg meg også ned og ser på opptil flere tv-programmer jeg følger med på - fordi jeg fortjener det. På mange måter tror jeg at jeg vil belønne meg selv, at jeg er såpass lat at jeg syns at skole til halv 4 fortjener litt avslapping på sofaen. Ikke det at det skjer ofte. Alt i alt har jeg det veldig travelt. Det er nemlig ikke lite som forventes av en moderne 16-åring.
Først har vi selvfølelig skolen. Jeg vet at jeg ba om det da jeg søkte meg til Foss, men lekseberget ser ut til å hope seg opp, mens karakterene er på vei nedover. Og det ennå jeg jobber hardt - etter mine standarder, i det minste. Likevel, det er kjipt å ha spanskprøve og franskprøve på samme dag, slik at jeg må pugge verbformer og prøve å ikke blande de to språkene. Jeg trives utrolig godt, men enkelte dager er jeg så sliten etter endt dag at jeg kunne lagt meg til å sove til neste dag. Men det har jeg da ikke tid til. I tillegg til skolen har man jo - i de flestes tilfelle i alle fall - venner. Venner man skal holde kontakt med, gamle bestevenninner som ringer deg akkurat de dagene du er trøtt og våt og det pøser ute og spør om du vil komme over, venner man har det gøy med. Da passer det seg ikke å være trøtt og sur og lide av et akutt behov for et par Ibux, da skal man være glad og energisk og stråle fra øre til øre. Man kan ikke si på fredag kveld at "nei, jeg blir nok ikke med ut i dag, fordi jeg har hatt skole hele uka og jeg er kjempesliten og har mest lyst til å sitte hjemme og se på Beat for Beat - ja, du hørte riktig, Beat for Beat - i stedet for å dra på fest hos en jeg ikke kjenner." Å gjøre det er som å ta selvmord sosialt. Jeg vet selv hvor lett det er å etterhvert slutte å invitere venninnen som ikke får lov til å gå ut av foreldrene hennes, selv om du er glad i henne, selv om du savner henne.
Og det slutter ikke her. Alle ungdommer har et tidsfordriv. For min del er det ikke fotball eller tennis eller noe en jente på min alder visstnok burde drive med, men noe så utrolig sprøtt og skummelt som Rød Ungdom. Greit nok, det er bare et møte i uka, og det er veldig koselig - men så må man ta med alle helger osv som går med til demoer i løpet av et år. I tillegg er jeg ikke den det er vanskeligst å be. For all del, jeg hadde ikke vært med hvis jeg ikke ville være aktiv, og jeg er glad for at jeg er medlem, men i blant skulle jeg ønske jeg fikk tid til å ta igjen livet mitt.
Rød Ungdom er en ting. Noe helt annet - som vi absolutt ikke må glemme - er kjærlighetslivet. For min del er det ganske stabilt for tiden (jeg og kjæresten har vært sammen i 5 måneder nå), noe som krever sitt. Man skal pleie kjærligheten, finne på noe så ofte som mulig, og helst bruke masse penger mens man gjør det. Det vil si at de få dagene jeg har tid, skviser jeg inn litt kvalitetstid med kjæresten. I tillegg forventer familien at jeg er tilgjengelig for besøk til bestemor, barnevakter, familiemiddager og besøk hos såkalte "venner av familien" til enhver tid det måtte passe foreldrene mine.
En dag i blant skjer det at kjæresten er på bandøving, vennene mine er dynget av lekser, foreldrene mine har senvakt og timeplanen min er helt fri for dagen. Da skulle man tro at jeg ville lene meg tilbake og nyte "friheten". Kanskje sove en times tid, se på en film som har ligget uåpnet på rommet siden jul, slappe av, trekke pusten før jeg kaster meg ut i hverdagen igjen. Men neida. Slik fungerer ikke hjernen min. Får jeg en dag til overs, bruker jeg den på å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke ble med typen på bandøving, at jeg ikke tilbød mamma å vaske badet, at jeg ikke ringer venner jeg vet er ledige den dagen, eller at jeg velger å IKKE gjøre leksene til norsktimen to uker etter. Det er utrolig hvor mye tid man kaster bort på å bekymre seg over alle tingene man ikke gjør.
Ofte setter jeg meg også ned og ser på opptil flere tv-programmer jeg følger med på - fordi jeg fortjener det. På mange måter tror jeg at jeg vil belønne meg selv, at jeg er såpass lat at jeg syns at skole til halv 4 fortjener litt avslapping på sofaen. Ikke det at det skjer ofte. Alt i alt har jeg det veldig travelt. Det er nemlig ikke lite som forventes av en moderne 16-åring.
Først har vi selvfølelig skolen. Jeg vet at jeg ba om det da jeg søkte meg til Foss, men lekseberget ser ut til å hope seg opp, mens karakterene er på vei nedover. Og det ennå jeg jobber hardt - etter mine standarder, i det minste. Likevel, det er kjipt å ha spanskprøve og franskprøve på samme dag, slik at jeg må pugge verbformer og prøve å ikke blande de to språkene. Jeg trives utrolig godt, men enkelte dager er jeg så sliten etter endt dag at jeg kunne lagt meg til å sove til neste dag. Men det har jeg da ikke tid til. I tillegg til skolen har man jo - i de flestes tilfelle i alle fall - venner. Venner man skal holde kontakt med, gamle bestevenninner som ringer deg akkurat de dagene du er trøtt og våt og det pøser ute og spør om du vil komme over, venner man har det gøy med. Da passer det seg ikke å være trøtt og sur og lide av et akutt behov for et par Ibux, da skal man være glad og energisk og stråle fra øre til øre. Man kan ikke si på fredag kveld at "nei, jeg blir nok ikke med ut i dag, fordi jeg har hatt skole hele uka og jeg er kjempesliten og har mest lyst til å sitte hjemme og se på Beat for Beat - ja, du hørte riktig, Beat for Beat - i stedet for å dra på fest hos en jeg ikke kjenner." Å gjøre det er som å ta selvmord sosialt. Jeg vet selv hvor lett det er å etterhvert slutte å invitere venninnen som ikke får lov til å gå ut av foreldrene hennes, selv om du er glad i henne, selv om du savner henne.
Og det slutter ikke her. Alle ungdommer har et tidsfordriv. For min del er det ikke fotball eller tennis eller noe en jente på min alder visstnok burde drive med, men noe så utrolig sprøtt og skummelt som Rød Ungdom. Greit nok, det er bare et møte i uka, og det er veldig koselig - men så må man ta med alle helger osv som går med til demoer i løpet av et år. I tillegg er jeg ikke den det er vanskeligst å be. For all del, jeg hadde ikke vært med hvis jeg ikke ville være aktiv, og jeg er glad for at jeg er medlem, men i blant skulle jeg ønske jeg fikk tid til å ta igjen livet mitt.
Rød Ungdom er en ting. Noe helt annet - som vi absolutt ikke må glemme - er kjærlighetslivet. For min del er det ganske stabilt for tiden (jeg og kjæresten har vært sammen i 5 måneder nå), noe som krever sitt. Man skal pleie kjærligheten, finne på noe så ofte som mulig, og helst bruke masse penger mens man gjør det. Det vil si at de få dagene jeg har tid, skviser jeg inn litt kvalitetstid med kjæresten. I tillegg forventer familien at jeg er tilgjengelig for besøk til bestemor, barnevakter, familiemiddager og besøk hos såkalte "venner av familien" til enhver tid det måtte passe foreldrene mine.
En dag i blant skjer det at kjæresten er på bandøving, vennene mine er dynget av lekser, foreldrene mine har senvakt og timeplanen min er helt fri for dagen. Da skulle man tro at jeg ville lene meg tilbake og nyte "friheten". Kanskje sove en times tid, se på en film som har ligget uåpnet på rommet siden jul, slappe av, trekke pusten før jeg kaster meg ut i hverdagen igjen. Men neida. Slik fungerer ikke hjernen min. Får jeg en dag til overs, bruker jeg den på å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke ble med typen på bandøving, at jeg ikke tilbød mamma å vaske badet, at jeg ikke ringer venner jeg vet er ledige den dagen, eller at jeg velger å IKKE gjøre leksene til norsktimen to uker etter. Det er utrolig hvor mye tid man kaster bort på å bekymre seg over alle tingene man ikke gjør.
mandag 14. januar 2008
Om inngangen på 2008 og å høre på musikk høyt på bussen
Godt nytt år!
Litt i seneste laget, men bedre sent enn aldri. ;) Nå er vi da inne i 2008, og de siste dagene har Lommemannen-saken tatt opp veldig mye plass i norsk media. Først ble politiet priset opp i skyene for å omsider ha tatt ham (etter å ha holdt på i over 30 år var det vel strengt tatt på tide), så kastet media seg over de saftige fakta rundt denne lommeløse mannens forhold til politiet, for så til sist å gi idioten Tor Erling Staff all spalteplass.
Her kommer the million dollar quotes, med stor skrift OG gåsetegn:
"Politiet fremstiller det som det er en drapsbombe som har gått rundt, men om åtte-elleve unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke det skadelig" og
"Dette er en ren heksejakt fra politiets side i forhold til at siktelsens punkter inneholder beskjedne hendelser som ikke kan ha hatt noen skadevirkning på de impliserte unge guttene"
Staff vet å få ertet på seg hele Norge. Greit nok at han tilbrakte sin egen ungdomstid med å suge av eldre menn, og visstnok likte det, han har ingen rett til å tråkke så grundig på ofrene som på denne måten. Det er rett og slett sjokkerende! Like sjokkerende er det da likevel at han har mottatt drapstrusler. Det er å dra det hele litt langt.
I dag kom også nyheten om at hotellet Jonas Gahr Støre bor i i Afghanistan har blitt angrepet. Det er en sjokkert men uskadd Gahr Støre som fortalte sin historie i VG. Det at en norsk journalist og en annen person er skadd blir så vidt nevnt.
Til sist må jeg vel komme tilbake til tittelen, nemlig å høre på musikk høyt på bussen. Dvs å skru lyden på iPoden opp på det høyeste så alle hører hva man hører på. Jeg har oppdaget denne nye måten å kommunisere med omverdenen på etter at jeg fikk iPod til jul. Det har kanskje noe med et behov i de fleste mennesker for å bli sett og hørt (the force is strong in this one), eller et behov for å vise hva man står for og hvilken identitet man har. I alle fall er det utrolig deilig å sette på enten en utrolig kul sang eller en utrolig politisk sang og skru volumet opp på fullt. Det er direkte befriende, å prakke på andre meningene sine på den måten. Perfekt for å fremstå som en aggressiv palestinaskjerfkledd kommunist på vei hjem fra skolen en mandags ettermiddag. Dette fenomenet anbefaler jeg på det sterkeste. Man har ikke hørt på musikk før man setter seg ved siden av en som leser i Dagens Næringsliv og blåser øra sine ut med Karpe Diem, Appendix og Samvirkelaget.
Litt i seneste laget, men bedre sent enn aldri. ;) Nå er vi da inne i 2008, og de siste dagene har Lommemannen-saken tatt opp veldig mye plass i norsk media. Først ble politiet priset opp i skyene for å omsider ha tatt ham (etter å ha holdt på i over 30 år var det vel strengt tatt på tide), så kastet media seg over de saftige fakta rundt denne lommeløse mannens forhold til politiet, for så til sist å gi idioten Tor Erling Staff all spalteplass.
Her kommer the million dollar quotes, med stor skrift OG gåsetegn:
"Politiet fremstiller det som det er en drapsbombe som har gått rundt, men om åtte-elleve unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke det skadelig" og
"Dette er en ren heksejakt fra politiets side i forhold til at siktelsens punkter inneholder beskjedne hendelser som ikke kan ha hatt noen skadevirkning på de impliserte unge guttene"
Staff vet å få ertet på seg hele Norge. Greit nok at han tilbrakte sin egen ungdomstid med å suge av eldre menn, og visstnok likte det, han har ingen rett til å tråkke så grundig på ofrene som på denne måten. Det er rett og slett sjokkerende! Like sjokkerende er det da likevel at han har mottatt drapstrusler. Det er å dra det hele litt langt.
I dag kom også nyheten om at hotellet Jonas Gahr Støre bor i i Afghanistan har blitt angrepet. Det er en sjokkert men uskadd Gahr Støre som fortalte sin historie i VG. Det at en norsk journalist og en annen person er skadd blir så vidt nevnt.
Til sist må jeg vel komme tilbake til tittelen, nemlig å høre på musikk høyt på bussen. Dvs å skru lyden på iPoden opp på det høyeste så alle hører hva man hører på. Jeg har oppdaget denne nye måten å kommunisere med omverdenen på etter at jeg fikk iPod til jul. Det har kanskje noe med et behov i de fleste mennesker for å bli sett og hørt (the force is strong in this one), eller et behov for å vise hva man står for og hvilken identitet man har. I alle fall er det utrolig deilig å sette på enten en utrolig kul sang eller en utrolig politisk sang og skru volumet opp på fullt. Det er direkte befriende, å prakke på andre meningene sine på den måten. Perfekt for å fremstå som en aggressiv palestinaskjerfkledd kommunist på vei hjem fra skolen en mandags ettermiddag. Dette fenomenet anbefaler jeg på det sterkeste. Man har ikke hørt på musikk før man setter seg ved siden av en som leser i Dagens Næringsliv og blåser øra sine ut med Karpe Diem, Appendix og Samvirkelaget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)