Hvorfor vi bør trekke oss ut av Afghanistan...

De siste par dagene har medier over hele landet rapportert en av årets tristeste nyheter så langt: Enda en norsk soldat er drept i tjeneste. Denne gangen heter vedkommene Trond Petter Kolset, og han ble bare 30 år. Og nok engang spør vi oss selv; er dette riktig? Døde Trond Petter tragisk nok til ingen nytte? Jeg har nok opplevd min del av anklager om at jeg ikke respekterer innsatsen soldatene våre gjør der nede. Men for all del, jeg gjør det, jeg mener at vi IKKE burde være der i utgangspunktet, men det har ingenting med dem som enkeltindivider å gjøre, mer med sjefene deres. Poenget mitt er at Norge er en fredsnasjon og liker å tro at vi har et godt rykte internasjonalt. Men i stedet for å sende ned noe befolkningen virkelig trenger, som for eksempel skoler, mat og medisiner, bidrar vi med bomber og tanks. Jeg mener at det ikke er Norges oppgave å gjøre dette. Våre soldater er stasjonert i et rolig område og vi har få soldater der nede. Jeg mener vi bør trekke oss ut og fokusere på humanitære oppgaver.

Krigen mot terror har feilet totalt, og heller skapt mer terror. I kriger som denne blir sivile alltid "collateral damage", og naturligvis blir de sinte. Krig kombinert med sinne fører ofte til hat, som fører til hevnlyst. Hevnlyst fører til irrasjonalitet, som fører til ekstremisme. Oppskriften på en terrorist right then and there. Men vi fortsetter å skape mer hat og dermed flere terrorister. Virkelig en flott oppgave vi bistår med, det må jeg si... Og jeg tar meg selv i å tenke; hver gang jeg hører at en vestlig soldat er død; "jasså, hvor mange barn drepte du før du døde, da?" på mange måter er det vel nesten et slags landssvik å tenke slik, men jeg gjør det. Jeg er dessuten enig med Torstein Dahle (som ble anklaget for å være landssviker) at når vi skyter på dem, kan vi ikke forvente at de ikke skal skyte tilbake. Det er rett og slett logikk, og har ingenting med landssvik å gjøre. Vi kan ikke fortsette denne krigen med dekke av å være en heroisk fredsstater. Det blir en umulighet. Vi må kjempe mot terrorisme gjennom utdanning, samarbeid med lokale krefter og humanitær innsats i stedet for med bomber og geværer.

Nærmere 1000 soldater og så godt som hele Norges befolkning minnes Trond Petter Kolsets minne og hans vilje til å gjøre verden til et bedre sted. Minnestunder har vært holdt både i Norge og i Afghanistan.

En etterlengtet 18-årsdag...

Nå sitter jeg her, med under 48 timer til jeg offisielt trer inn i de voksnes rekker, og må innrømme at først og fremst er det litt skummelt. Jeg har gledet meg, i mange måneder, jeg har gledet meg til den dagen jeg kan styre mine egne penger, den dagen jeg kan kjøpe min egen øl og den dagen jeg kan stemme og blir myndig. Men nå som den er rett rundt hjørnet, lurer jeg på om det ikke er bedre å være yngre, tross alt.

Joda, det blir deilig, å bli såkalt "voksen" og selvstendig. Men aldri før har jeg forstått hvor lite voksen man er når man er 18 år. Man har lov til alle tingene de voksne har lov til (nesten, i alle fall) men strengt tatt har man så lite levd liv bak seg at det er nesten latterlig. Og plutselig, uten at jeg har blitt klar over det, har jeg blitt såpass stor at folk begynner å forvente enn viss modenhet, begynner å snakke om "det å bli voksen" og slike ting. Snart tilbyr foreldrene mine meg rødvin på en fredags kveld. Og helt fram til i dag syns jeg det var flott. Men nå har situasjonen endret seg noe. Man kan vel si at jeg har fått en slags kalde føtter. Tanken på meg bak rattet i en bil, tanken på meg omtalt som voksen, tanken på meg som MYNDIG, med ansvar for eget liv og egne handlinger... En kan bli nervøs av mindre. Tenk på alle forventningene, alt presset som følger med. Konkret press; som presset om å feire bursdagen sin, og generelt press, som press om at "nå som du er voksen må du ha det ryddigere på rommet". Vel, fra mine foreldres side tviler jeg på at det skjer noen endring med det aller første, for dem vil jeg alltid være minstejenta og aldri bli helt voksen. Før var det ekstremt irriterende. Men akkurat nå føles det ganske deilig, å vite at noe alltid vil være ved det samme, uavhengig av hvor gammel en blir.