Den allmenngodtatte rasismen

Må man være blendahvit for å være norsk?

Et av de temaene som opptar meg mer enn noe annet, er anti-rasisme. For en mangeårig anti-rasist som meg føles det som et slag mot hjertet å lese hva det norske folk kan få seg til å skrive på nettet. Selvfølgelig er det lettere som anonym internettbruker å vrenge ut av seg de forferdeligste ting enn det er å si sånne ting i virkeligheten.

I dag skriver Dagsavisen om hvordan innvandrerhetsen florerer på Siv Jensens fanpage på facebook. Her er en av kommentarene: "Hvis mangfoldet sprer seg, og formerer seg for raskt, da mister vi fort kontrollen. Jeg vet man ikke kan bruke dette som sammenlikning, men jeg våger følgende allikevel: Se blott på Iberiasneglen. Denne er kommet til landet for få år siden, og fordi vi har reagert litt for treigt, er den blitt til en pest og plage overalt. Dette kan overføres til menneskelig mangfold." Denne kommentaren fra Jan Berdal er direkte skremmende. For det første er selve grunntanken om at mangfold er noe negativt noe som går i mot mine prinsipper. Men enda verre er det å lese hva Berdal faktisk skriver. Her sammenligner han innvandrere i Norge med skadedyr. Hva minner dette om? Det som først dukker opp i mitt hode er sammenligningen fra Hitler av jøder og rotter, som formerer seg og sprer seg utover Europa. Til og med språket kan ligne. Kanskje var ikke Per Kristian Foss' sin sammenligning av FrPs retorikk og Hitlers retorikk før og under krigen så far-fetched likevel?

Det jeg mener vi ser konturene av på Siv Jensens hjemmeside, på FrPs oppslutning og på alle kommentatorfelter i norske nettaviser, er den "nye" rasismen, den kanskje verste rasismen noensinne: Den allmenngodtatte rasismen. Det er ikke det at den bruker så mye verre virkemidler enn før, nei, det er det at den nå omtrent har blitt en slags flertallrasisme. Det er ingen som reagerer hvis man sier at man er mer redd for afrikanske enn norske menn på vei hjem fra et eller annet sted en lørdag kveld. De fleste løfter ikke engang et øyebryn hvis man sier at man passer ekstra godt på tingene sine fordi det er så mange innvandrere der man er. Mange vil himle med øynene over min kritikk og anklage meg for å være "politisk korrekt". Det kan det godt hende jeg er. Men for meg dreier det seg ikke om dét. For meg dreier det seg om respekt for andre. Jeg blir skremt av tendensen jeg ser i dagens norske samfunn, der jeg mener at rasismen florerer på det groveste. For min del er et godt eksempel ABCnyheter.no, der kommentarene ofte er rett og slett hårreisende. Siv Jensen og hijabbrennende feminister blir hyllet opp i skyene, mens enhver som motsier dem blir rakket ned på. I mange av artiklene ser moderatorene seg nødt til å stenge kommentatorfeltet slik at man hverken kan skrive nye kommentarer eller se de gamle. En av de kommentarene som har festet seg best i min hukommelse er en som sier bl. a. at "vi vil ikke ha skyteglade negere her". Jeg var i tillegg den eneste i den tråden som reagerte på dette utsagnet.

Altså, rundt oss i Norge anno 2009 kan vi se en voksende dagligdags rasisme. Ingen tror lenger på Ali Farah, og Benjamin er glemt for lenge siden. Det at Vigrid stifter parti eller at Benjamins mordere får penger av en avdød nazist, får langt mindre oppmerksomhet enn at noen fanger i norske fengsler vil ha halalmat. Vi liker ikke å tenke på hvor destruktiv rasisme kan være, hva den kan føre til hvis den får herje fritt, fordi vi er så blindet av raseri. Kriminaliteten i Norge øker dag for dag, vi er inne i en økonomisk krise og den globale verdenssituasjonen er mer spent enn på lenge. Som vanlig trenger vi en syndebukk. Og hvem er vel et enklere mål for den hylende mobben med høygafler enn våre nye landsmenn; de som tar jobbene våre og voldtar døtrene våre? Jeg prøver og håper på at denne "nye" rasismen ikke har kommet for å bli. Men hvor enn jeg snur meg møter jeg mennesker som snakker om at vi er på vei inn i en tredje verdenskrig, en krig mellom den vestlige verden og den arabiske verden. En endelig krig mellom kristendommen og demokratiet og islam og teokratiet. Dette ser jeg ikke engang bare i kommentatorfelt på nettet, der denne kommentaren fra Siv Jensens hjemmeside er blant de snilleste; "min oldefar var med i første og andre verdenskrig, og han sa at de har prøvd å ta oss to ganger uten og lykkes, men nå tar de oss med list!!!", men også i virkeligheten. En jente på jobben, som jeg er ganske god venn med og som bortsett fra sine hårreisende syn på innvandrere er hyggelig og har mye til felles med meg, er overbevist om at en krig vil bryte ut; og hun vil være med å kjempe. Hun skal inn i militæret til høsten. Vi er i ferd med å gå inn i de samme fellene som vi gjorde før andre verdenskrig. Den dag i dag ser vi tilbake og tenker; "hvordan kunne de tro på dette? Hvordan kunne de godta drap og forfølgelse på tusenvis av mennesker, utelukkende basert på tro?" Men det samme er i ferd med å skje igjen. Snart åpner vi gasskamrene og slakter ned muslimer for fote. Kanskje; om 50 år vil de se tilbake på oss og tenke: "Hvorfor gjorde de det? Hvordan kunne de la dette skje; ennå en gang?" Vi må forhindre dette spørsmålet. Vi må bekjempe hverdagsrasismen. Der vi jobber, der vi bor, og der vi går på skole...

Les også:

Innvandrerhets på Siv Jensens hjemmeside (Dagsavisen)
Innvandrere hetses på Siv Jensens facebook (VG)

Saladin den mektige...

I dag er det 4. mars og, for dem som ikke vet det, den store Saladin-dagen. Hvorfor? Fordi Saladin var en forsoningens mann. Han levde for nesten 1000 år siden, men er fortsatt i dag husket og respektert som muslimsk leder selv i den kristne verden.

Mest kjent er Saladin for beleiringen av Jerusalem i 1187. Jerusalem var på den tiden styrt av korsfarere, som ikke gikk vennlig frem mot muslimer og jøder. Man skulle trodd at Saladin ville slå igjen med samme mynt. Men Saladin var ikke en hevngjerrig mann. Han frigjorde slavene, og ga sine menn ordre om å ikke henrette en eneste jøde eller kristen. For 1000 år siden var det så godt som religionsfrihet i Jerusalem. Vi kan lære av fortiden.

Saladins budskap til folkeslagene i Midtøsten var å jobbe sammen. "Vi er alle bokens barn", hevder noen at han sa, mens andre mener at han sa "Vi er alle Abrahams barn". Meningen er uansett den samme. I bunn og grunn er vi alle sammen mennesker, riktignok med litt forskjellig synspunkt på livet. Saladin var en lærd mann som hadde studert Koranen nøye og som også filosoferte en del over sin egen religiøsitet. Selv om han var muslim lot han andre praktisere religionen sin som de ville. Dette har ført til at han i dag stort sett er respektert. For den muslimske og arabiske verden er han en sterk leder de kan være stolt av. Han er en samlende figur, og han tilhørte den kurdiske minoriteten, noe som har gitt denne kulturen en historisk arv. Selv kristne, både etterpå og i hans samtid, har hatt stor respekt for Saladin. Til og med Dante skrev om ham i sin berømte "Den Guddomelige Komedie". Saladin var, i følge denne boka, den eneste vantro (ikke-kristne) som kom til paradis. Saladin var ikke bare snill, under korstogene var han en sterk militærleder og kjempet tilbake. Men han slaktet ikke ned de som var uenige med ham etterpå. Han var ikke først og fremst en krigens mann, i motsetning til de fleste andre store menn. Og for dette har han gitt seg selv en velfortjent plass i historiebøkene.