Innsamling for å få Siv Jensen ut av landet

Som de fleste har fått med seg, har vårt alles yndlingsparti funnet ut at de ikke bare misliker ulovlige eller kriminelle innvandrere, nei, de misliker innvandrere generelt. Deres nyeste "geniale" forslag går altså ut på å betale innvandrere med lovlig oppholdstillatelse 100.000 kroner for å forlate landet. I følge Per-Willy Amundsen er dette en "vinn-vinn situasjon", fordi vi "slipper" innvandrerne og de får penger. Bra, Per-Willy.

Som et motsvar til dette har Rød Ungdom, vårt alles yndlingsungdomsparti (helt uten ironi denne gangen) funnet ut at Rød Ungdom skal samle inn penger for å få Siv Jensen ut av landet. Generalsekretær Seher Aydar mener at det er en "vinn-vinn situasjon, Siv Jensen slipper innvandrerne og innvandrerne slipper Siv Jensen". Dumt forslag, sier du, kanskje? Godt mulig, men litt av poenget er å vise hvor dumt forslaget til FrP er, og hva deres sanne ansikt er. De kan ikke lenger gjemme seg bak sitt "å, men vi liker innvandrere så lenge de er integrerte, snakker norsk og oppgir religion sin"-ansikt, her kommer det for en dag: De vil ikke ha innvandrere i det hele tatt.

Da har jeg et par announcements to make, på vegne av Fremskrittspartiet:
1. Innvandrerne er her for å bli. Det er ikke slik at de tenker at de skal bo her bittelitt, og så dra tilbake, de dro hit "med en drøm i lomma", for å sitere Karpe Diem, forøvrig et fantastisk eksempel på at multikulturalitet er kulere enn mora di. De ville ha et nytt liv, et liv uten krig, uten frykt. Er det virkelig for mye å forlange? Får bare vise til artikkel tre i menneskerettighetene: "Everyone has the right to life, liberty and security of person."


2. Norsk innvandringspolitikk er ikke den "snilleste" i Europa, slik FrP har påstått. Norge er et av veldig få land i Europa som ikke har åpnet for amnesti for ulovlige/papirløse innvandrere som har bodd i landet i årevis - slike som Marie Amalie. Til og med høyrestyrte land, som Italia, Danmark og Nederland har åpnet for amnesti for tittusenvis av papirløse. I Norge er ikke dette noe som blir nevnt i det hele tatt.


3. Per i dag er det flere innvandrere som tar utdanning enn etniske nordmenn. True story. De er altså ikke kriminelle jævler, alle sammen - for et sjokk!


4. Man er ikke innvandrer bare fordi man er muslim eller brun i huden. Jeg vet at dette kommer som et sjokk på den jevne FrPer, men veldig mange norske barn og unge, like norske som deg og meg, med bunad, ski på beina og vestlandsdialekt, er muslimer eller har mørkere hudfarge enn det som er vanlig her nord. "Tredje generasjons innvandrer" er et latterlig begrep - man er ikke innvandrer fordi besteforeldrene var det.

Krigermentalitet i Afghanistan

I dag har flere medier, inkludert Dagbladet og VG, kunnet melde at norske soldater i tjeneste i Afghanistan har et noe "interessant" syn på det å være i krig, og på det å ta menneskeliv. I det nye herremagasinet Alfa (som uten tvil har lykkes med å skape blest rundt lanseringen sin) siteres flere norske soldater på at de syns krig og dreping er bedre enn sex, og at de "kom til Afghanistan for å drepe, ikke for å redde verden".

Dessuten siteres en major som sier at han ikke reflekterer over det å ta liv, og at han lærer det samme til sine soldater. I tillegg, på toppen av dette, kan VG melde at norske soldater har hatt hevn som motiv flere steder etter drapet på norske Claes Joachim "Jokke" Olsson. Disse sakene fører til krisemøte i Forsvaret. Det er et krisemøte som virkelig trengs.

For hva gjør det med oss mennesker å delta i en krig? Det gjør mye. Det får frem det beste og verste i oss. Det beste, gjennom det at mange engasjerer seg for noe de tror på, det beste gjennom at de som IKKE er ute i felten og slåss også dras med, og engasjerer seg for krigens ofre - men hovedsakelig vil jeg si at det får fram det verste i oss. Det får fram tankegangen om "oss" og "dem", det får oss (sikkert en psykologisk mekanisme) til å tenke at fiendene våre ikke er menneskelige på samme måte som oss, og at deres liv er mindre verdt enn vårt eget liv. 

Når denne mentaliteten begynner å spre om seg, som den tydeligvis har gjort blant en del norske soldater i Afghanistan, er da man virkelig bør reagere, virkelig bør enes om å hente soldatene hjem fra denne destruktive krigen. Det er da  menneskeheten framstår som ond, når man med hevet hode og upåvirket kan fyre løs på andre mennesker som oss selv, mennesker med følelser, med venner og familie, uten å tenke noe på det i ettertid. Soldatene som kommer hjem fortjener all den psykologiske hjelpen de kan få. Det virkelig skumle er når de ikke TRENGER denne hjelpen. Når det psykopatiske ideal om å ikke føle noe får gjennomslag blant de stridende...

Miltærtjeneste i Israel

Dagbladet melder at 18-årige Linn vil verve seg til militærtjeneste i Israel. På mange måter er det bra at de har en "annerledes" vinkling på nyheter om Midtøsten, men som en som håper å bli journalist syns jeg ikke de er kritiske nok. De spør riktignok om hun kan stå for politikken Israel fører, men de burde trekke fram konkrete saker, eller konkrete overgrep fra det israelske forsvaret. Å aktivt verve seg til militæret er ikke bare å gjøre noe for landet man elsker. Det dreier seg også om å støtte forsvaret - som blir noe helt annet. Forsvaret, som skyter på barn som kaster stein, som beskytter den menneskerettighetsstridige muren og som skyter demonstranter dersom de får ordre om det. Linn Perez burde se filmen "Vals med Bashir", som viser konflikten gjennom øynene til en israelsk soldat - og traumene krigshandlinger fører til for ham. Jeg tror ikke Linn er forberedt på hva som vil møte henne, eller hva hun kan bli beordret til å gjøre. Selvfølgelig er det ikke bra å bli kalt "jødehore", som både er usaklig og rasistisk, men det er fullt fortjent at du møter kritikk for valget ditt, Linn.

Jeg syns ikke det er spesielt ærefullt eller modig å verve seg til militæret spesielt mange steder. I de fleste land dreier det seg ikke om å forsvare sine egne interesser, men å delta i fiendtlige kriger som andre styrer - som Afghanistan og Irak. Israels militære må sies å forsvare sine egne interesser, men det betyr ikke at de interessene er riktige å kjempe for. Å verve seg til militæret er å være villig til å ta menneskeliv for kapitalens og statens interesser, og ikke alltid for folkets beste. Jeg føler ingen sympati eller stolthet over Linns valg. Det gjør meg derimot provosert og opprørt. Jeg håper, Linn, at du tenker deg om et par ganger til, og helst ombestemmer deg. Kanskje denne siden kan hjelpe deg: Rafah Today

Det største sviket

Pølse-Hanssen med AP-rosa på jakkeslaget, før han lot alle idealer på båten

og valgte sin egen lommebok framfor folkets beste.

De siste par ukene har diverse medier avslørt at Bjarne Håkon Hanssen, tidligere statsråd for Arbeiderpartiet, aktivt har motarbeidet sine tidligere regjeringsfeller når det gjelder en sak om private barnehager. Regjeringen har, som de til tider faktisk gjør, fremmet et utrolig bra lovforslag som i korte ordelag innebærer at barnehage ikke skal være butikk, og at man ikke skal kunne ta ut profitt på disse. Dette for å sørge for at folk ikke starter barnehager i hytt og pine bare for å tjene penger. Men Hanssen har aktivt motarbeidet dette lovforslaget for det private barnehageselskapet Espira. Lovforslaget ble behandlet mens Hanssen satt som statsråd. For veldig mange er kritikken mot Hanssen uforståelig og sterkt overdreven.

Jeg vil gjerne forklare hvorfor jeg definerer det Hanssen har gjort, som et svik. Det går mye på at når man jobber med politikk, finnes det flere motivasjoner bak dette. Arbeiderpartiet er kanskje kjent som det ypperste partiet på såkalte "prestisjepolitikere", politikere som egentlig ikke bryr seg så mye om politikk, men først og fremst om sin egen nettverksbygging og karriere. Likevel er det mange i AP som fortsatt har et solid etisk og politisk grunnlag for det de driver med, slik som de fleste av oss i litt mindre partier. Politikk burde handle om engasjement, om vårt personlige engasjement for sakene til partiet vårt, om glødende innlegg i aviser og debatter; demonstrasjoner, ja, om viljen til å endre. Det er engasjementet som for meg er gode politikeres drivkraft. En politiker med beina plantet på jorda, men gjerne med hodet i skyene. Man må nemlig drømme litt, ha visjoner, for å kunne jobbe for et annet samfunn. Mange av oss som går inn i politikken gjør det fordi vi ønsker noe annet enn det eksisterende, og fordi vi vil overbevise andre, få dem til å forstå hva som må til. Derfor er det Hanssen gjør et slikt enormt svik. Det er et svik mot arbeiderbevegelsens og venstresidens verdier, som han selv har påstått å ha fremmet på Stortinget i sine år der, og det er et svik mot dem i hans eget parti som fortsatt har dette engasjementet i behold (og dem begynner det å bli lengre mellom). Ved å vise at han velger penger framfor de idealene han har viet så mange år av sine liv på, svikter han hele ideen om engasjement.

Denne saken viser nok engang det mange av oss har påstått i årevis, nemlig det at Arbeiderpartiet på mange måter har utviklet seg til et intetsigende parti. Politikerne sier én ting og gjør noe annet. Ikke rart velgerne går til politikere de ser på som mer handlekraftige. I AP kan du sitte i tredve år og kjempe for noe, og når du er ferdig i partiet er det visst ikke så viktig likevel. Arbeiderpartiet er i ferd med å miste engasjementet, å miste troverdighet for sine kjerdeverdier. Og når det slår sprekker for alvor, håper jeg at velgerne går den riktige veien - til venstre - og ikke går veien Hanssen har gått, til høyre, til den siden der menneskers verdi måles i kroner og øre, og der slaveri og grov utnyttelse av arbeidere blir hyllet så lenge det fører til mer penger til bedrifteierne og flere produkter på markedet.

Hva jeg kommer til å savne mest med Oslo

Oslo Soundtrack: Lars Lillo-Stenberg - Oslo

Som noen kanskje vet, så forlater jeg min fødeby i høst for å flytte til et gudsforlatt sted på Hedemarken, hvor jeg skal gå på folkehøyskole. Oslo er som kjent en by man ikke kan forlate uten å ha blitt merket av den, dermed føler jeg behov for å uttrykke hva med Oslo jeg vil savne når jeg flytter, de månedene jeg er borte. Jeg skal forsøke å lage en liste, i mer eller mindre prioritert rekkefølge (mindre, vil jeg tro, følger litt bevissthetsstrømprinsippet her - skriver det jeg kommer på), og listen går som følger:

1. Akershus Festning badet i solskinn en vakker sommerdag

Mange skjønner ikke helt det med Akershus Festning, men for meg er den et av de viktigste symbolene på Oslo. Flombelagt om natta, som det første mange skip og båter ser i det de er på vei inn mot Oslo, ligger den spøkelsesaktig over byen. Det arrangeres spøkelsessightseeing og middelalderfestivaler der, diverse kongelige ligger begravet der, mestertyven og folkehelten Ole Høiland rømte derfra tre ganger og tok senere sitt liv der. Akershus Festning er likevel ikke bare et slags morbid minnesmerke over døde helter og antihelter, det er også en bygning som om våren og sommeren huser filmpremierer, turister, uteservering og festivaler. Utsikten fra gresskollen på toppen er fantastisk.

Sang: Of Montreal - Oslo In The Summertime

2. Øyene!

Trenger jeg si mer? Badeplasser, overnattingsmuligheter, krabbefiske, små trehytter, båtturer og alt som hører sommeren til. Helt siden jeg var liten har jeg likt å besøke disse øyene, om det så gjaldt ruinene på Hovedøya, kaninene på Gressholmen eller stranda på Langøyene. Perfekt å besøke med både nieser, søsken og foreldre i tillegg til venner. Hva er vel koseligere enn telttur, og hvor langs Oslos kyst er vel vannet varmere enn utenfor Langøyene? (Sjekk selv.) Alt man trenger er en kurv med jordbær, badetøy, gode venner og en billett til en ferje fra Vippetangen.

Sang: Hovedøen Social Club - På Hovedøen

3. Luna Park

Om det høres dumt ut eller ikke, jeg har blitt glad i dette utestedet. Betjeningen, klientellet, dekorasjonene, prisene, maten - hva er det å IKKE bli glad i? Her har jeg tilbragt mange kvelder og netter, og stedet serverer god mat ut i de små timer. Restaurant, utested med dansegulv, rolig kveld med venner - Luna har alt. Hva ville den politiske venstresida i Oslo gjort uten Luna? Mest sannsynlig gått et annet sted. Og det ville ikke blitt det samme. Luna er samlende, vi er alle glad i stedet og jeg kommer til å savne det masse, stuck som jeg kommer til å være med ETT utested i Moelv. Hurra.

Sang: Jokke og Valentinerne - Hvis Jeg Var Deg

4. Kulturbyen Oslo

Ullevål Stadion, gateteater, 17. mai for alle, Mela-festivalen, musikkens dag, Norwegian Wood, Øya, utekino, Kulturnatta, skateparker, biblioteker og konsertsaler - Oslo er en pulserende kulturby, og kulturtilbudene er noe jeg vil savne med byen min. Vålerengas hjemmekamper på Ullevål, Klanens rop fra tribunen, svidd kanarifugl og bortjagede derby-spøkelser - bare DET vil jeg savne. Oslo er fylt av kultur, av fra Kaupang på Årvoll Gård og Julaften for alle på Furuset, til Oslo Gay Pride festival og markedsagene på Grünerløkka. Savn, savn.

Sang: Bjølsen Valsemølle - Vålerenga Kjerke

5. Karl Johan

Shopping, forvirra japanske turister, det kongelige slott, brostein, Mövenpick-iskrem, skøyting på Spikersuppa om vinteren, valgkampboder, uteservering, smilende foreldre med barnevogn, 17. mai-tog og russefløyter; rett og slett - LIV. Elsker paradegata. Elsker Oslo. Elsker menneskene. Elsker luktene og lydene. Elsker demonstranter som går i fakkeltog fra Jernbanetorget til Stortinget, elsker gatemusikantene. Hvor blekner ikke Oxford Street og Champs-Elysées i forhold til vår egen Karl Johans gate...

Sang: Ja, vi elsker dette landet

6. Årvoll (og Tonsenhagen)

Lokalpatriotisk eller ikke, det var her jeg vokste opp, her jeg lærte meg å gå, sykle, gå turer i skogen, her jeg ble loset gjennom grunnskolen. Å slippe seg løs uten bremser ned bakken mot Tonsenhagen senter, hopping fra klossen i badedammen, skiturer til Linderudkollen og Lilloseter, aktivitetsdag med Tonsenhagen skole, Årvollia rundt, den nå nedlagte videokiosken, 31-bussen (eller den tidligere 32-bussen), å leke i sprederen, Hans som slo hjul på plenen på Tonsenhagen, Linderudsenteret, å bli vekket av at Årvoll skoles musikkorps spiller "Internasjonalen" hver 1. mai, puterommet på Tonsenhagens SFO, Iver-fart og Aso-gym, epleslang, det første kysset, Gul avdeling i Sandbakken barnehage, snøballkrig på fotballbanen og første opplevelse med alkohol - hvor mye skylder jeg ikke dette relativt uanseelige stedet nord-øst i Oslo, helt ytterst i Groruddalen; det gamle arbeiderstrøket som er fylt til randen med barnefamilier og gode naboer. Årvoll, det beste utgangspunktet for en barndom. Jeg kommer til å savne deg.

Sang: Kurt Nilsen - My Street

7. Alle parkene

Grillmat og pils i Frognerparken, Slottsparken, på St. Hans Haugen, i Sofienbergparken - joggere og barnefamilier, iskrem som smelter i sola, piknik, Sinnataggen, Monolitten, grønt gress som kiler i nesa, amatørfotball, avslapning. Oslos innbyggere strømmer ut av husene og inn i parkene med en gang snøen er borte og sola titter forsiktig fram etter en iskald vinter, og parklivet er (i alle fall for meg) en integrert del av livet i hovedstaden. "Av byens befolkning er det vel fem prosent som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig", i følge Wikipedia. Det sier mye om sjelen til denne byen jeg er så glad i.

Sang: Lillebjørn Nilsen - Alexander Kiellands Plass

8. Gode venner!

Denne burde jo vært på topp. Det jeg kommer til å savne aller mest med Oslo er alle menneskene jeg har blitt kjent med i løpet av de nesten 18 1/2 årene jeg har tråkket rundt i denne byen. Ingen tvil. Dere vet hvem dere er, og dere vet jeg kommer til å savne dere. Dessuten blir denne avskjeden litt symbolsk, på mange måter etterlater vi alle sammen barndommen vår i Oslo og drar ut i den store vide verden - for å studere. Flere av mine beste venner skal reise fra byen, de også, og ta fatt på voksenlivet (les: studentlivet). Vi får alle ta med oss minnene, og forsøke å holde kontakten!

Sang: The Beatles - With A Little Help From My Friends

9. Oslo Rød Ungdom

Okei, denne er litt klein. Men jeg skylder ORU mye. Jeg husker fortsatt mitt første møte, ny og sjenert som jeg var i møte med alle disse brautende kommunistene som visste så mye. Jeg har utviklet meg mye, både politisk og personlig, av å være aktiv her. Dessuten har ORU hatt godt samhold og gitt meg gode venner som jeg definitivt vil ta med videre. Runa, keep up the good work, så lover jeg å komme tilbake til ORU når jeg er ferdig på folkehøyskolen. Hvis det er noen igjen som jeg kjenner der.

Sang: Hank & Mari - Triks Og Slagord

Toppen av naivitet

Som en jente langt ut på venstresiden får jeg stadig høre at jeg og alle som er enige med meg er en gjeng blåøyde naivister. Personlig har jeg aldri helt forstått begrunnelsen for dette. Det er naivt å mistenke at verdens ledere bevisst holder folket for narr for å fremme sine egne interesser, det er blåøyd å påpeke at viktigheten av økonomiske interesser er i ferd med å kvele all menneskelighet? Hvorfor er det naivt å mene at man må våkne opp og innse hva som er i ferd med å skje? Det er mulig jeg har misforsått betydningen av ordet "naiv", derfor slo jeg det opp i en ordbok. Dette var definisjonen fra Universitetet i Oslos elektroniske ordbok:

"

naiv a1 (utt na-i>v; gj fr fra lat. nativus 'medfødt, naturlig')
1	barnslig, troskyldig ha en n- tro på noe / være n- som et barn
2	om kunst, kunstner: frisk, naturlig, umiddelbar"

Vi kan vel umiddelbart se bort fra den andre definisjonen, som er meningsløs i denne sammenhengen. Definisjonen er altså "barnslig, troskyldig" og forklares ved å ha en "naiv tro på noe". Folk sier sosialisme er naivt fordi det forutsetter at alle skal være venner. Javel? Hvem har sagt det? Revolusjonen er ikke et teselskap. Ingen sier at bare vi får et systemskifte, blir livet en dans på roser. Poenget for meg og andre som er opptatt av kapitalismekritikk, er rett og slett at det systemet vi har ikke funker. Og dagens system er, vil jeg påstå, både ekstremt kynisk og ekstremt naivt.

Kynisk, fordi det setter profitt over menneskeverd - fordi, når alt kommer til alt, vil alltid bunnlinja være viktigere mer for en kapitaleier enn hvordan hans arbeidere har det. Fordi sannheten er at når vi får høre at Nordpolen snart er isfri, slåss vi om å melke ut området for naturressurser. Vi gnir oss i hendene og gleder oss til det skjer, fordi det gir oss en ny profittmulighet. (Med "oss" og "vi" menes selvfølgelig systemet, eller de som kontrollerer samfunnet.) Og kapitalisme er på samme tid toppen av naivitet. For hva er vel mer naivt enn å tro at man kan ekspandere og ekspandere i all evighet? Å tro at ressurser aldri tar slutt, at jorda aldri vil bli ødelagt av vårt enorme forbruk, å tro at profitten kan vokse til evigheten og forbi? Hvordan kan det IKKE være naivt å tro at markedet og konkurranse er svaret på alle livets problemer? Etter finanskrisa skulle man tro at folk så at noe var galt, men i stedet lar de seg nok en gang lure til å tro at dette var siste gang, at økonomien vil gå på skinner for alltid. At vi aldri trenger å holde opp med det vi gjør nå. DET er rett og slett toppen av naivitet. Derfor, til alle overlegne liberalister og nyliberalister som hovent anklager MEG for å være naiv, fei for egen dør. Naivitetsdefinisjonen er nå fastsatt en gang for alle. Kanskje det er på tide å redefinere hvordan man bruker den.

Tiden.

Tiden er noe rart. Noen ganger går den altfor sakte, andre ganger altfor fort. Jeg er nå inne i mitt siste semester på videregående, og følgelig har jeg altfor liten tid til å blogge til stadighet. Jeg gleder meg til sommeren, utepils og Roskilde-festivalen; men samtidig gruer jeg meg litt til å skulle begynne på det "virkelige" livet. Uansett, hele poenget med dette innlegget var å understreke at jeg ikke kommer til å oppdatere så ofte (ikke at jeg faktisk har gjort det før)... Selv om det nok blir noen krasse innlegg og forhåpentligvis noen flere debatter likevel. :)