Sanger i min begravelse

I frykt for å bli beskyldt for å ha blitt revet med av høstdepresjoner, begynte jeg plutselig å tenke her forleden på begravelsen min. Jeg vil for det første ikke bli begravet, men kremert, og en borgerlig begravelse er nok veien å gå. Hvem vet, kanskje jeg finner et sted jeg blir så glad i at jeg vil ha asken min spredd der? Uansett, musikk må mest sannsynlig til uansett. Her er et lite utvalg av de sangene jeg kunne tenkt meg aller mest å ha i begravelsen min:

Vamp - Savonarola ("eg tror på mennesker som brenner...") rett og slett perfekt for kremasjoner, for oss som aldri synker ned i slammet, med hjertet kaldt som en forsteining.
Eric Clapton - Tears In Heaven denne sier seg vel litt selv.
Selvfølgelig, og ikke bare fordi dette bandet har betydd så sinnsykt mye for meg:
The Beatles - Golden Slumbers
og denne, fordi den er så fantastisk:
Coldplay - The Scientist teksten er jo perfekt: Nobody said it was easy, it's such a shame for us to part... Helst den akustiske versjonen.
Pink Floyd - Shine On You Crazy Diamond (hele er litt lang, though) Remember when you were young, you shone like the sun...


Vil selvfølgelig ikke bare ha triste sanger i begravelsen min, jeg er jo ikke en spesielt trist person. Disse er fine:
R. Kelly - The world's greatest oppblåst selvbilde? Pfft, aldri.
Edith Piaf - Non, Je Ne Regrette Rien fordi det rett og slett er det beste visdomsordet man kan gi videre til neste generasjon
Louis Armstrong - What A Wonderful World
Eva Cassidy - Somewhere Over The Rainbow fordi den er vakker, og fordi den har så mye håp i seg.
Frank Sinatra - My Way

Ble litt mange sanger å velge mellom her... Men hvis jeg dør i en bilulykke i morgen, så er iallefall ønskene mine foreviggjort her.

Terrorlistet av terrornasjonen USA

Ingen fred uten frihet.

Jeg er medlem i Rød Ungdom, og var deltagende på sommerleiren der det ble samlet inn 10 000 kr til den palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Ja, det stemmer at PFLP har tatt i bruk litt tvilsomme midler i sitt arbeid tidligere. Men for det første er dette haugevis av år siden, og for det andre så er de i en krig. Folkeretten sier at ethvert land har rett til å forsvare seg under en okkupasjon. Palestinerne er okkupert, palestinerne lever i konstant frykt og undertrykking av Midtøstens aller største terrorstat: Israel. Støttet av USA kan Israel stort sett ture fram som de vil. Jeg mener at det er helt legitimt av Palestina å gjøre motstand, jeg mener at i en krig er ikke det å drepe politiske motstandere totalt uforståelig. I 2001 ble en israelsk minister drept av denne grupperingen. Dette har tydeligvis ført til at de har fortjent stempelet "terroristorganisasjon" av USA og av FN (som, vel og merke, også så godt som er i lomma på samme land).

På 1940-tallet var Norge i krig. Oslogjengen, tidligere i år portrettert i storfilmen "Max Manus", er et eksempel. Aks.13.000, som gjennomførte mange sabotasjeaksjoner og også likvidasjoner under krigen, er et annet. Den mest aktive av alle sabotasjegrupper i Norge under krigen må sies å være kommunistgruppa til Asbjørn Sunde, nemlig Osvald-gruppa. De sto for over 200 sabotasjeaksjoner og likvidasjoner, og var et utrettelig bidrag til norsk frigjøringskrig.

For oss er alle disse menneskene helter. Menneskene som sprengte tyske båter, tyske båter med et ikke-militært mannskap om bord, mennene som likviderte angivere og Gestapo-offiserer, de er helter. Norge var i en krigssituasjon, og det de gjorde var å kjempe mot den tyske makten, å kjempe mot okkupasjonen og nekte å gi seg. Hva er forskjellen på det de gjorde, under okkupasjon av Tyskland; mens tysk etterretning prøvde å finne og drepe dem igjen og igjen, som det de palestinske motstandsgruppene gjør, under okkupasjon av Israel; mens israelsk (og amerikansk) etterretning prøver å finne og drepe dem? Deres motstandskamp er like legitim som det vår var for 65 år siden, og, som sagt - de har lov til å forsvare seg mot okkupasjonsmakta.