Klokka er drøyt tre på ettermiddagen. Det er søndag, og vanligvis ganske stille i Oslos gater. Men ikke i dag. I dag er det annerledes. I dag runger "Vålerenga Kjerke" ut fra tv-stuer over hele Norge. Allsangen på Ullevål høres nesten helt bort på St. Hans-haugen. Sangen fra teltet på Youngstorget høres fra Aker Brygge til Oslo Katedralskole. I dette teltet befinner jeg meg. Jeg er med, jeg synger for full hals, til jeg er hes, til jeg er svimmel og ikke har mer stemme igjen. Foran meg står det en mann et sted i 60-årene. Han holder opp et gammelt og slitt skjerf med "Vålerengens Idrettsforening" på. Du kan se det på ham, at han er en supporter. En som følger laget sitt gjennom ild og vann, gjennom gode og onde dager. Gjennom tap, nedrykk og seire. Han står rett foran meg, denne mannen, og vugger sakte fram og tilbake med skjerfet over hodet, i takt med musikken. Og han gråter. Han gråter så tårene spruter, så hele kroppen hans rister i hulk. Han klemmer forbipasserende, han gråter og gråter; lykkelige tårer. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg barske, tatoverte, ubarberte menn som kaster seg om halsen på hverandre; spruter øl som om det var champagne, gråter og ler om hverandre; og det gjør meg enda gladere. Den enorme seiersgleden er vakker og direkte. Fotball blir anklaget for å være macho og aggressivt. Alle som opplever sånne seiersøyeblikk vet at det ikke er aggressivt eller spesielt "macho" (Personlig syns jeg gråt er maskulint, men det er ikke den generelle oppfatning). Det er derimot både mykt og hardt på en gang; himmel og helvete; sorg og glede, og ikke minst: håp. Håp om at neste sesong, neste år, da skal vi vinne alt på Ullevål.
Gratulerer, VIF! Seieren i går var fortjent så det holder. Og måtte festen vare helt til neste sesong.
