Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.

Datoen i dag er 29. juli, klokka er 00:23. Det er fredag. Det er en uke siden en bombe gikk av i regjeringskvartalet, siden nesten 70 ungdommer ble drept på Utøya - og Norge ble forandret for alltid. En uke som noen ganger føles som noen timer, og noen ganger som et år.

Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg har vært en av dem som har sluppet å se ansikter til folk jeg er glad i i avisa, å kjenne igjen navn på døde og sårede. Det er jeg utrolig glad for. Derfor er det mange som tenker at nå, nå må jeg skjerpe meg. Det kommer en hverdag etter dere. Hvem tror jeg at jeg er? Er det ikke litt respektløst ovenfor de pårørende å sørge på denne måten?

Det er bare så jævlig. Det politiske miljøet er lite. Alle kjenner noen som kjenner noen. Alle har snakket med opptil flere av de som var på øya. Noen har man debattert mot, noen har man drukket med, noen har man hilst på. Det eneste vi alle har til felles er at vi engasjerer oss, og bryr oss om det samfunnet vi lever i. Engasjementet drepte ungdommene på Utøya. På den måten føles det som et angrep på alle som engasjerer seg. Kanskje det er derfor jeg er så påvirka av det som har skjedd. Kanskje er det fordi jeg har så mange venner som har mistet noen.

Den siste uka har utrolig mange følelser gått gjennom hodet mitt. Noen av dem er motstridende. Hvis jeg skal komme på eksempler på noe av det jeg har følt, må det være dette:

Å våkne i kaldsvette og med hjertet i halsen, uten å huske hva jeg har drømt, men å frykte at det jeg så for meg var partikamerater i blodpøler. Å ha det gøy i det ene øyeblikket, og i neste øyeblikket å føle bunnløs fortvilelse. Dårlig samvittighet fordi jeg er her, i live, fordi jeg har muligheten til å vurdere hva jeg skal ta på meg, fordi jeg kan forbanne vekkerklokka, fordi jeg kan spasere rundt i morgenkåpe og se på tv hele dagen. Å se for seg hvordan familien og vennene til de som er borte må ha det. Å se for seg hvordan de som faktisk VAR på Utøya må ha det. Å lukke øynene og se for seg gjemmestedene. Hvor ville jeg gjemt meg på øya jeg er så glad i? Ville jeg svømt, eller blitt? Ville jeg helst drukna, eller bli skutt?

Det aller verste er de følelsene som begynner å komme først nå, når katastrofen ikke er det eneste som fins i hele verden lenger. Når andre ting så smått begynner å få plass i hodet mitt, når tanken på en hverdag ikke virker så umulig, når tanken på å fortsette å leve som før virker gjennomførbar. Å gå i timesvis og gjøre helt vanlige ting, å le med venner, å drikke øl, å se film, å lese bøker. Og deretter, etterpå, å huske hva som skjedde. Å få dårlig samvittighet fordi man, om enn bare i noen timer, først og fremst tenkte på noe annet. Fordi man glemte. Man kan ikke glemme. Følelsen av at jeg er så ufattelig glad i hver eneste av ungdommene i partiet mitt, det de står for og det de gjør, og at jeg er nesten like glad i hvert eneste medlem i de andre partiene, som står sammen nå. Og så begynner hele prosessen på nytt.

Jeg vil ikke være den som er gledesdreperen, som bare har triste statuser på Facebook, som legger ut triste bilder. Hun som er så lei seg, men kanskje ikke alltid like god på å vise det, som helst gråter alene. Men jeg er henne. Jeg rives mellom å ville gå tilbake til normalen, å ha det gøy, å leve videre, og å ville drukne i sorgen og tanken på det forferdelige som har skjedd. Og samtidig å føle så uendelig mye kjærlighet for omverdenen, for venner og bekjente, for nasjonen som helhet, for helt fremmede folk på gata. Kjærlighet til livet.

Det ubeskrivelige kan ikke beskrives. Med dette innlegget forsøkte jeg først å fremst å sortere tankene i hodet mitt, å prøve å forklare. Å vite at noen kanskje kjenner seg igjen, og at noen andre kanskje kan forstå hvor forskjellig folk kan reagere på sånt som dette. Katastrofe.

De ekte VM-heltene

Som mange andre er jeg i disse dager bitt av VM-basillen. Jeg tar meg selv i å utsette andre oppgaver for å få det med meg på TV, jeg har trålt Karl Johan opp og ned og i stedet for å høre på musikk på bussen hører jeg på VM på radio. Vi har alle våre store favoritter, de fleste av oss heier litt motvillig fram en arrogant Petter Northug, med langt større engasjement heier vi fram Marit Bjørgen og de andre norske langrennsjentene.

I et VM er det også mange skuffelser. Den første kom i går, da Groruddalens sønn Øystein Pettersen røyk ut i sprintkonkurransen. En annen skuffelse kan sies å være at svenskene vant herrenes sprint, men et sølv må ses på som utrolig bra, det også. Sport handler om tragedie og enorm glede på én gang, det handler om folkefest og rørende øyeblikk. Foreløpig er det mest rørende som har skjedd i VM folkehavet som hyllet Marit Bjørgen i går kveld, og dessuten at kvinnenes hopprenn satte ny publikumsrekord i Kollen.

Det er utrolig mange som ikke vinner. De aller fleste havner så langt nede på lista at ingen vet hvem de er selv når de legger opp etter tjue år i sporet. Det er de som hvert eneste mesterskap stiller opp, selv om det vet at de ikke vil vinne, at de ikke har noen sjanse. De som er de ekte heltene, heltene som alltid kjemper i motvind. En av dem er den kenyanske langrennsløperen Philip Boit. 


Fra Kenya, et land vi forbinder med safari, hete og en hel haug med fantastiske friidrettsutøvere, kommer Philip, som verdens første afrikaner i et nordisk vintermesterskap. I går gikk han inn som nummer 118 av 120 mulige. Philip, som beholder humøret til tross for dårlige resultater, er venn med selveste skikongen, Bjørn Dæhlie. Det rørte mange hjerter da Bjørn Dæhlie, etter 10-kilometer fellesstart i OL i Nagano 1998, nektet å ta i mot gullmedaljen sin før sistemann, kenyaneren Boit, var i mål. Dæhlie sto klar for å ta i mot Boit, klappe ham på skulderen, gi ham en klem og berømme ham for en fantastisk prestasjon. Dæhlie verdsatte den enorme viljestyrken Boit viste da han nektet å gi opp, selv om kroppen streiket, selv om han gikk forbi løpere som hadde brutt løpet, selv om han kom i mål 20 minutter etter Dæhlie.

Bjørn Dæhlie gjorde, med denne ene fantastiske gesten (som førte til at Boit har oppkalt sønnen sin etter ham), seg verdig tittelen skikonge. En slik sporty holdning tviler jeg sterkt på at Northug ville hatt.

De kvinnelige hopperne har i mange år kjempet for sin eksistens. Anette Sagen, som heller ikke hopper seg til gull, har her i landet vært en talsperson og en pioner for kvinnenes rett til å hoppe på ski. Dette er likestilling i praksis. Oslos befolkning valgte Anette Sagen til å være den første som skulle hoppe i Kollen, noe Romøren klarte å snyte henne for, men det at  hun har fått den statusen hun har fått i befolkningen viser at hun er elsket. Selv om hun kanskje ikke tar noen medaljer, vil hun, sammen med de andre kvinnelige hopperne, inkludert Japans 14-årige hopper og den yngste deltager i VM, av meg alltid ses på som noen av de ekte VM-heltene. Sammen med alle sliterne som havner langt bak Northug, Bjørgen og co. i løypa.

(PS: Det har stilt flere afrikanere i mesterskap etter at Boit var den aller første. I VM i år er det også med en langrennsløper fra Venezuela og en ire som har gjort inntrykk og bidrar til å sette litt farge på sporten.)