Nå sitter jeg her, med under 48 timer til jeg offisielt trer inn i de voksnes rekker, og må innrømme at først og fremst er det litt skummelt. Jeg har gledet meg, i mange måneder, jeg har gledet meg til den dagen jeg kan styre mine egne penger, den dagen jeg kan kjøpe min egen øl og den dagen jeg kan stemme og blir myndig. Men nå som den er rett rundt hjørnet, lurer jeg på om det ikke er bedre å være yngre, tross alt.
Joda, det blir deilig, å bli såkalt "voksen" og selvstendig. Men aldri før har jeg forstått hvor lite voksen man er når man er 18 år. Man har lov til alle tingene de voksne har lov til (nesten, i alle fall) men strengt tatt har man så lite levd liv bak seg at det er nesten latterlig. Og plutselig, uten at jeg har blitt klar over det, har jeg blitt såpass stor at folk begynner å forvente enn viss modenhet, begynner å snakke om "det å bli voksen" og slike ting. Snart tilbyr foreldrene mine meg rødvin på en fredags kveld. Og helt fram til i dag syns jeg det var flott. Men nå har situasjonen endret seg noe. Man kan vel si at jeg har fått en slags kalde føtter. Tanken på meg bak rattet i en bil, tanken på meg omtalt som voksen, tanken på meg som MYNDIG, med ansvar for eget liv og egne handlinger... En kan bli nervøs av mindre. Tenk på alle forventningene, alt presset som følger med. Konkret press; som presset om å feire bursdagen sin, og generelt press, som press om at "nå som du er voksen må du ha det ryddigere på rommet". Vel, fra mine foreldres side tviler jeg på at det skjer noen endring med det aller første, for dem vil jeg alltid være minstejenta og aldri bli helt voksen. Før var det ekstremt irriterende. Men akkurat nå føles det ganske deilig, å vite at noe alltid vil være ved det samme, uavhengig av hvor gammel en blir.
1 kommentar:
men du kan stemme og ha kontroll på kontoen. er det ikke verdt det kanskje?
JO, sier jeg!
Legg inn en kommentar