I dag er det 4. mars og, for dem som ikke vet det, den store Saladin-dagen. Hvorfor? Fordi Saladin var en forsoningens mann. Han levde for nesten 1000 år siden, men er fortsatt i dag husket og respektert som muslimsk leder selv i den kristne verden.
Mest kjent er Saladin for beleiringen av Jerusalem i 1187. Jerusalem var på den tiden styrt av korsfarere, som ikke gikk vennlig frem mot muslimer og jøder. Man skulle trodd at Saladin ville slå igjen med samme mynt. Men Saladin var ikke en hevngjerrig mann. Han frigjorde slavene, og ga sine menn ordre om å ikke henrette en eneste jøde eller kristen. For 1000 år siden var det så godt som religionsfrihet i Jerusalem. Vi kan lære av fortiden.
Saladins budskap til folkeslagene i Midtøsten var å jobbe sammen. "Vi er alle bokens barn", hevder noen at han sa, mens andre mener at han sa "Vi er alle Abrahams barn". Meningen er uansett den samme. I bunn og grunn er vi alle sammen mennesker, riktignok med litt forskjellig synspunkt på livet. Saladin var en lærd mann som hadde studert Koranen nøye og som også filosoferte en del over sin egen religiøsitet. Selv om han var muslim lot han andre praktisere religionen sin som de ville. Dette har ført til at han i dag stort sett er respektert. For den muslimske og arabiske verden er han en sterk leder de kan være stolt av. Han er en samlende figur, og han tilhørte den kurdiske minoriteten, noe som har gitt denne kulturen en historisk arv. Selv kristne, både etterpå og i hans samtid, har hatt stor respekt for Saladin. Til og med Dante skrev om ham i sin berømte "Den Guddomelige Komedie". Saladin var, i følge denne boka, den eneste vantro (ikke-kristne) som kom til paradis. Saladin var ikke bare snill, under korstogene var han en sterk militærleder og kjempet tilbake. Men han slaktet ikke ned de som var uenige med ham etterpå. Han var ikke først og fremst en krigens mann, i motsetning til de fleste andre store menn. Og for dette har han gitt seg selv en velfortjent plass i historiebøkene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar