Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen?

I morgen får Nina Karin Monsen Fritt Ords pris 2009, fordi hun i følge prisutdelerne "står for en mening som kun en minoritet i Norge står for" og dermed taler de tauses sak, de som ikke blir hørt i media. Jeg, med beina godt planta på venstresida i politikken, mener at det er bra å slippe til mange forskjellige røster, å la de "små" snakke og kjempe for seg er noe av det mest sentrale i min ideologi. Men i dette tilfellet mener jeg at vi må stille oss selv spørsmålet: Er det alltid modig å være kjerringa mot strømmen? Skal de som mener noe annet alltid ha krav på en talerstol? Jeg mener at Anders Heger sa det best i lørdagens Dagsavisen: Må alt som kan sies faktisk sies? Når gikk vi fra at ytringsfrihet var noe konstruktivt til å rose provoserende utsagn opp i skyene fordi de brakte fram "følelser" i befolkningen? Når ble det tøft og modig å nedgradere og spytte på homofile og deres rettigheter i dagens Norge? Nina Karin Monsen er en skam for dette landet. Det er ingen som betviler at hun har lov til å mene det hun mener - vi har tross alt ytrings- og pressefrihet, og tankefriheten kan ingen ta i fra oss. Men hennes meninger er så ekstremt bakstreverske og gammeldagse at jeg har problemer med å forestille meg at hun møter mange i dette landet som er enige med henne.

Kunstner og billedhugger Tonje Gjevgjon peker i dag på at det hviler et visst intellektuelt preg over denne prisutdelingen. Stein Lillevolden ville aldri fått prisen, mener hun, enda han er en som virkelig hadde fortjent den og som hver dag jobber for at mennesker med alternative meninger skal få lov å mene hva de vil, og være en del av samfunnet. Jeg kan tenke på flere som aldri ville fått prisen; og heldigvis med god grunn: Mennesker som Tore Tvedt og andre som fornekter Holocaust, eller folk som Mullah Krekar. Tore Tvedt og Mullah Krekar har det til felles at de ikke er spesielt glade i jøder, og tror på det destruktive. De vil ikke skape en BEDRE verden, de vil skape SIN verden. Hvis man skal bruke argumentasjonen bak at prisen burde gå til Monsen, kan man like gjerne gi prisen til disse to: De jobber også for å fremme meningene til et lite mindretall. Og jeg mener at Nina Karin Monsens synspunkter på mange måter er like farlige for et tolerant demokrati som vårt som disse to mennenes ekstremisme. Nina Karin Monsen jobber jevnt og trutt (og uten respekt for andre mennesker) for å gjøre verden til et verre sted å leve for tusener av homofile og barna deres. Flere statsråder og politikere har kritisert Monsen offentlig for å angripe uskyldige barn i sin kamp for å gjøre Norge mindre tolerant, og dette kan vi ikke godta. Barn velger ikke sine foreldre, og uansett hva Nina Karin måtte mene om disse foreldrene gir det henne ingen rett til å angripe barna deres. Sofie Frøysaa (20) har vokst opp med to mødre, og sto fram i Dagbladet med sin historie. Hun spør: "Er jeg skadet av min homofile mor?" Sofie er modig. Sofies historie er konstruktiv og tøff, om en jente med bein i nesa som er stolt av sitt opphav og glad i sine foreldre. Ved skolevalget for to år siden var jeg følgesperson, dvs en som deler ut løpesedler og er tilgjengelig for spørsmål sammen med debattanten fra sitt parti. Under spørsmålsrunden reiser en jente i salen seg opp og begynner å spørre representanten for KrFU om hans syn på homofile foreldre og homofilt ekteskap. Etter å ha hørt på hans syn, sa jenta (som viste seg å være Sofie Frøysaa) at hun har vokst opp med to mødre som elsker henne og aldri har tatt noen skade av det, og med kald stemme knuste hun debattanten fra KrFU, mens hun mottok stående applaus fra de andre debattantene og sine egne skolekamerater. Hennes eksempel er et bevis for at verden har kommet lenger enn det Monsen og kompani vil ha det til; barn og unge blir ikke mobbet på grunnlag av homofile foreldre. Det er en hel generasjon mellom Monsen og Sofie. Tydeligvis også mellom Fritt Ord og Sofie.

Et argument jeg aldri har forstått fra de som mener at homofile og barn ikke hører sammen, er at det er mest naturlig for et barn å vokse opp med en far og en mor. Dette er langt i fra slik "alle" barn har det i dag. Mange barn vokser opp med bare én foreldrer, for eksempel i tilfeller der foreldre har gått fra hverandre eller der en av foreldrene har dødd, i flere familier ser man eksempler på at søsken og andre slektninger tar over foreldrerollen, og så videre. Kjernefamilien er i oppløsning, og det å argumentere med at barn bør ha en mor og en far blir meningsløst i så måte. Et barn bør ha minst én voksen omsorgsperson som bryr seg om dem, uavhengig av denne/disses kjønn og legning. Et barn som vokser opp uten kjærlighet, er langt på vei et "handikappet" barn, for å snu Monsens retorikk tilbake mot henne. Men et barn som vokser opp med to foreldre av samme kjønn, som elsker sitt barn og hverandre slik alle andre foreldre gjør, kan IKKE kalles handikappet bare fordi det ikke vokser opp i Monsens idealfamilie.

Det å gi Fritt Ord-prisen til Monsen undergraver prisen og understøtter Monsens meninger. Ved å gi henne denne prisen gir man meningene hennes legitimitet. En idiot burde ikke få en pris utelukkende for å være en høylydt idiot. For all del, la Monsen mene hva hun vil, og la henne si hva hun vil i aviser, blader og hva det nå skal være. Men IKKE gi henne en pris for dette. Fritt Ords pris burde være en pris som fremmer tanker som bringer samfunnet framover, ikke bakover; slik Monsens tanker gjør. Hennes ytringer gjør mer skade enn gagn. Nei, gi heller prisen til Sofie Frøysaa, som er et levende bevis på at homofile foreldre er like gode foreldre som alle andre. Gi prisen til Lillevolden, slik Gjevgjon ber om, eller for den saks skyld til Mads Gilbert, Erik Fosse, Kåre Willoch eller andre som ikke bevisst prøver å såre og skade med sine ytringer og meninger. Gi prisen til en som kan forvalte det frie ordet, ikke bare utnytte det.