De ekte VM-heltene

Som mange andre er jeg i disse dager bitt av VM-basillen. Jeg tar meg selv i å utsette andre oppgaver for å få det med meg på TV, jeg har trålt Karl Johan opp og ned og i stedet for å høre på musikk på bussen hører jeg på VM på radio. Vi har alle våre store favoritter, de fleste av oss heier litt motvillig fram en arrogant Petter Northug, med langt større engasjement heier vi fram Marit Bjørgen og de andre norske langrennsjentene.

I et VM er det også mange skuffelser. Den første kom i går, da Groruddalens sønn Øystein Pettersen røyk ut i sprintkonkurransen. En annen skuffelse kan sies å være at svenskene vant herrenes sprint, men et sølv må ses på som utrolig bra, det også. Sport handler om tragedie og enorm glede på én gang, det handler om folkefest og rørende øyeblikk. Foreløpig er det mest rørende som har skjedd i VM folkehavet som hyllet Marit Bjørgen i går kveld, og dessuten at kvinnenes hopprenn satte ny publikumsrekord i Kollen.

Det er utrolig mange som ikke vinner. De aller fleste havner så langt nede på lista at ingen vet hvem de er selv når de legger opp etter tjue år i sporet. Det er de som hvert eneste mesterskap stiller opp, selv om det vet at de ikke vil vinne, at de ikke har noen sjanse. De som er de ekte heltene, heltene som alltid kjemper i motvind. En av dem er den kenyanske langrennsløperen Philip Boit. 


Fra Kenya, et land vi forbinder med safari, hete og en hel haug med fantastiske friidrettsutøvere, kommer Philip, som verdens første afrikaner i et nordisk vintermesterskap. I går gikk han inn som nummer 118 av 120 mulige. Philip, som beholder humøret til tross for dårlige resultater, er venn med selveste skikongen, Bjørn Dæhlie. Det rørte mange hjerter da Bjørn Dæhlie, etter 10-kilometer fellesstart i OL i Nagano 1998, nektet å ta i mot gullmedaljen sin før sistemann, kenyaneren Boit, var i mål. Dæhlie sto klar for å ta i mot Boit, klappe ham på skulderen, gi ham en klem og berømme ham for en fantastisk prestasjon. Dæhlie verdsatte den enorme viljestyrken Boit viste da han nektet å gi opp, selv om kroppen streiket, selv om han gikk forbi løpere som hadde brutt løpet, selv om han kom i mål 20 minutter etter Dæhlie.

Bjørn Dæhlie gjorde, med denne ene fantastiske gesten (som førte til at Boit har oppkalt sønnen sin etter ham), seg verdig tittelen skikonge. En slik sporty holdning tviler jeg sterkt på at Northug ville hatt.

De kvinnelige hopperne har i mange år kjempet for sin eksistens. Anette Sagen, som heller ikke hopper seg til gull, har her i landet vært en talsperson og en pioner for kvinnenes rett til å hoppe på ski. Dette er likestilling i praksis. Oslos befolkning valgte Anette Sagen til å være den første som skulle hoppe i Kollen, noe Romøren klarte å snyte henne for, men det at  hun har fått den statusen hun har fått i befolkningen viser at hun er elsket. Selv om hun kanskje ikke tar noen medaljer, vil hun, sammen med de andre kvinnelige hopperne, inkludert Japans 14-årige hopper og den yngste deltager i VM, av meg alltid ses på som noen av de ekte VM-heltene. Sammen med alle sliterne som havner langt bak Northug, Bjørgen og co. i løypa.

(PS: Det har stilt flere afrikanere i mesterskap etter at Boit var den aller første. I VM i år er det også med en langrennsløper fra Venezuela og en ire som har gjort inntrykk og bidrar til å sette litt farge på sporten.)