Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.

Datoen i dag er 29. juli, klokka er 00:23. Det er fredag. Det er en uke siden en bombe gikk av i regjeringskvartalet, siden nesten 70 ungdommer ble drept på Utøya - og Norge ble forandret for alltid. En uke som noen ganger føles som noen timer, og noen ganger som et år.

Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg har vært en av dem som har sluppet å se ansikter til folk jeg er glad i i avisa, å kjenne igjen navn på døde og sårede. Det er jeg utrolig glad for. Derfor er det mange som tenker at nå, nå må jeg skjerpe meg. Det kommer en hverdag etter dere. Hvem tror jeg at jeg er? Er det ikke litt respektløst ovenfor de pårørende å sørge på denne måten?

Det er bare så jævlig. Det politiske miljøet er lite. Alle kjenner noen som kjenner noen. Alle har snakket med opptil flere av de som var på øya. Noen har man debattert mot, noen har man drukket med, noen har man hilst på. Det eneste vi alle har til felles er at vi engasjerer oss, og bryr oss om det samfunnet vi lever i. Engasjementet drepte ungdommene på Utøya. På den måten føles det som et angrep på alle som engasjerer seg. Kanskje det er derfor jeg er så påvirka av det som har skjedd. Kanskje er det fordi jeg har så mange venner som har mistet noen.

Den siste uka har utrolig mange følelser gått gjennom hodet mitt. Noen av dem er motstridende. Hvis jeg skal komme på eksempler på noe av det jeg har følt, må det være dette:

Å våkne i kaldsvette og med hjertet i halsen, uten å huske hva jeg har drømt, men å frykte at det jeg så for meg var partikamerater i blodpøler. Å ha det gøy i det ene øyeblikket, og i neste øyeblikket å føle bunnløs fortvilelse. Dårlig samvittighet fordi jeg er her, i live, fordi jeg har muligheten til å vurdere hva jeg skal ta på meg, fordi jeg kan forbanne vekkerklokka, fordi jeg kan spasere rundt i morgenkåpe og se på tv hele dagen. Å se for seg hvordan familien og vennene til de som er borte må ha det. Å se for seg hvordan de som faktisk VAR på Utøya må ha det. Å lukke øynene og se for seg gjemmestedene. Hvor ville jeg gjemt meg på øya jeg er så glad i? Ville jeg svømt, eller blitt? Ville jeg helst drukna, eller bli skutt?

Det aller verste er de følelsene som begynner å komme først nå, når katastrofen ikke er det eneste som fins i hele verden lenger. Når andre ting så smått begynner å få plass i hodet mitt, når tanken på en hverdag ikke virker så umulig, når tanken på å fortsette å leve som før virker gjennomførbar. Å gå i timesvis og gjøre helt vanlige ting, å le med venner, å drikke øl, å se film, å lese bøker. Og deretter, etterpå, å huske hva som skjedde. Å få dårlig samvittighet fordi man, om enn bare i noen timer, først og fremst tenkte på noe annet. Fordi man glemte. Man kan ikke glemme. Følelsen av at jeg er så ufattelig glad i hver eneste av ungdommene i partiet mitt, det de står for og det de gjør, og at jeg er nesten like glad i hvert eneste medlem i de andre partiene, som står sammen nå. Og så begynner hele prosessen på nytt.

Jeg vil ikke være den som er gledesdreperen, som bare har triste statuser på Facebook, som legger ut triste bilder. Hun som er så lei seg, men kanskje ikke alltid like god på å vise det, som helst gråter alene. Men jeg er henne. Jeg rives mellom å ville gå tilbake til normalen, å ha det gøy, å leve videre, og å ville drukne i sorgen og tanken på det forferdelige som har skjedd. Og samtidig å føle så uendelig mye kjærlighet for omverdenen, for venner og bekjente, for nasjonen som helhet, for helt fremmede folk på gata. Kjærlighet til livet.

Det ubeskrivelige kan ikke beskrives. Med dette innlegget forsøkte jeg først å fremst å sortere tankene i hodet mitt, å prøve å forklare. Å vite at noen kanskje kjenner seg igjen, og at noen andre kanskje kan forstå hvor forskjellig folk kan reagere på sånt som dette. Katastrofe.